Det hjelper å ha en av verdens beste spisser, en fysisk anomali som bøtter inn mål enten det er med høyrebeinet, venstrebeinet, og i det siste, også med hodet. Erling Braut Haaland har på rekordtid blitt den spilleren alle barn i landet mellom 5 og 15 år ønsker å kopiere på løkka.
Men, denne gangen var ikke Haaland med. Ikke på banen, ikke på benken og heller ikke på tribunen. Der var imidlertid nesten 30 000 tilskuere, som har fått tilbake troen på landslaget. Troen på Norge. Og det skal Ståle Solbakken ha veldig mye av æren for.
Da Moi Elyounoussi fjernet all angst og skrudde vakkert inn 2-0-målet mot Montenegro i går kveld, var Solbakken den første til å gratulere ham og ta del i feiringen. Han hadde løpt raskere enn alle sine utvalgte spillere for å vise hvor mye dette betydde for han, for spillerne, for folket.
Hver gang en landslagsspiller har blitt intervjuet de siste samlingene, har samholdet blitt trukket frem nesten hver gang. Solbakken har installert en holdning som i all hovedsak går på at man skal stå opp for hverandre og stå rakrygget sammen i med- og motgang. I det siste har det vært betydelig mer medgang enn motgang, i alle fall når man ser på resultatene.
Men, på stillingen 1-0 mot Montenegro i går, var det fare på ferde. Gjestene presset og truet Norges 16-meter. Stefan Strandberg oppfattet at lagkameratene hans ga bare 99 prosent i stedet for 100. Det resulterte i at montenegrinerne vant duellene og andreballene. Det ville ikke Norges nye forsvarssjef ha noe som helst av. Han brølte og beordret lagkompisene sine til å brette opp ermene og reise seg i motvinden.
Og spillerne responderte. Foran i stormen stod Strandberg, som taklet, headet og kriget vekk ballen hver gang den nærmet seg Norges mål. Og på overtid tok euforien fullstendig overhånd med Elyounoussis uendelig forløsende 2-0-scoring.
Da hadde Norges supportere, med Oljeberget i spissen, allerede dratt bølgen og funnet frem mobiltelefonene sine for å laget et lysshow som vanligvis er forbeholdt konserter. Den norske befolkningen storkoste seg på kamp, men det har mye mer å gjøre enn at dette var første gang på nærmere to år at Ullevaal kunne romme fulle hus.
For nasjonen har fått tilbake troen på herrelandslaget sitt igjen. Landslaget kryr av spillere med fascinerende historier, spillere som har blitt avskrevet og forkastet, men som har kjempet seg tilbake igjen. Stefan Strandberg og Moi Elyounoussi er kanskje de fremste eksemplene. Hvordan Elyounoussi har funnet tilbake storformen og kjempet seg til å bli fast på Southampton og en av Norges viktigste spillere, er intet mindre enn imponerende. Disse fikk også en strålende 9´er hos undertegnedes spillerbørs i går kveld.
Dessuten består landslaget av etablerte og kommende stjerner det er lett å like. Erlend Braut Haalands øyne lyser opp når han er i nærheten av en fotballbane, og den gutteaktige, fandenivoldske spillestilen hans har sjarmert en hel verden. Martin Ødegaard har ikke alltid vært like god på landslaget, men landslagskapteinen har etablert seg i Arsenal, og har i det siste spilt seg kraftig opp under Ståle Solbakken.
På backene er Birger Meling som regel bunnsolid, mens på motsatt side vokser Marcus Holmgren Pedersens status for hver kamp som går. Feyenoord-backens fart og fysikk holder høyt internasjonalt snitt, men Pedersen har fortsatt litt å jobbe med når det kommer til posisjonering og timing på løpene sine. Det vil komme med erfaringen.
Nå gjenstår oppløpet av VM-kvalifiseringen. Tyrkia slår selvsagt Gibraltar, men kan få det tøft borte mot Montenegro i siste runde. De måtte tross alt ha en billig straffe langt inne i overtiden for å slå Latvia i går kveld. Norge kan klare andreplassen med både tap og uavgjort mot Nederland. Norsk seier mot Latvia og Nederland vil bety direktebillett til nasjonens første mesterskap siden EM 2000. Det føles ikke lenger umulig – selv borte mot Nederland.
© Copyright - Tipsbladet