John Barnes har brukt 10 år av livet sitt på å skrive ei bok om rasisme for å få oss alle til å bli mer bevisste alle våre diskriminerende holdninger i underbevisstheten.
Liverpool 7. november 2021: I skrivende stund er det Liverpool-legenden John Barnes sin fødselsdag. Mannen som på sitt beste var verdens beste fotballspiller. Han som skapte ikonisk sportshistorie i England da han fosset forbi seks brasilianske landslagsspillere på Maracana før han satte ballen i mål for England, men som ble møtt av rasistiske bannere, og folk som kunne fortelle ham på flyet hjem at målet hans ikke talte, da de ikke ønsket spillere med hans hudfarge til å representere England.
Han kom til London fra Jamaica da faren hans, en øvre middelklassemann ble diplomat i England. Der ble han oppdaget som supertalent og signerte for Watford.
Allerede i en alder av 17 år ble han kastet bananer på og ropt apeskrik mot da han spilte kamper. Men det var først da det samme skjedde da han kom til Liverpool seinere på 1980-tallet, og tv-kameraene fanget opp bananer på banen rundt ham i storoppgjøret mellom Liverpool og Everton, at det ble tatt opp:
”Folk var sjokkerte. Men det skjedde allerede 5-10 år før det. Men dette var en toppkamp, så nå ble det tatt opp, men det var absolutt ikke noe nytt. Jeg skjønner ikke hvorfor folk var så sjokkerte som om dette var første gang det skjedde.”
Rasismen påvirket ham ikke
John Barnes var Liverpools første superstjerne med en annen hudfarge enn hvit. Han ble kjøpt sammen med Peter Beardsley og Ray Houghton for å erstatte klubbikonene Ian Rush og Kenny Dalglish. Men det var mange som ikke ønsket ham til klubben.
Da han dundra inn et mål fra distanse på frispark, satt to eldre karer foran en venn av Barnes på The Kop, og den ene sa til den andre: ”He is not as black as I thought!”
Men hans liv og hans prestasjoner ble aldri påvirket av rasismen.
Han hadde vokst opp i øvre middelklasse, og følte seg aldri underlegen av hvit arbeiderklasse sin nedrakking av ham og hans hudfarge. Så denne boka, ”The Uncomfortable Truth About Racism”, som har brukt hele 10 år på å skrive (uten hjelp av andre forfattere), er ikke en personlig hevn. Tvert imot, dette er John Barnes sin mulighet til å bruke sin stemme for å hjelpe alle dem som ikke blir sett og hørt, og for å gjøre oss oppmerksom på all rasisme og partiskhet som foregår i underbevisstheten.
Fotball, den minst rasistiske industrien
Mye har endret seg siden da. John Barnes mener at fotball er den minst rasistiske industrien i dag.
”Da snakker jeg ikke om fotballfans som ytrer seg rasistisk på twitter. Jeg snakker om mulighetene som gis mørkhudede spillere nå. Det var mange gode spillere på 70-tallet som aldri fikk gjennombruddet da det var så mange tanker om dem at de ikke tålte kulden eller ikke var gode nok på grunn av hudfargen. Men siste 20 årene har du hatt 30% mørkhudede fotballspillere i England. Så man ser ikke lenger på hudfargen i fotball før de gir deg sjansen, slik det fortsatt er i det virkelige livet.
Knestående mot rasisme
Før hver Premier League-kamp, går spillere nå ned i knestående.
”Zaha tar ikke knestående, blir han kritisert? Nei. Men om en hvit spiller ikke går i knestående så blir han kritisert. Det å gå ned i knestående kan sette søkelys på rasisme-problemet, og rødt kort til rasisme-kampanjen er en fin kampanje for å understreke problemet, men det fjerner det ikke. Diskusjonen nå er ikke hvorfor vi går i knestående, men om vi burde eller ikke burde. Så lenge vi bare gjør handlinger uten oppfølging med intensjon – endres ingenting.”
Rashford er unntaket
Marcus Rashford er den eneste som har gjort noe mer. Han endra myndighetenes regler på ei uke, mot fattige unger. Det handlet ikke om rase, men om den svakeste gruppa.
Han sørga for å mette unger over hele landet ved å bruke sin stemme.
”Så glem oss fotballspillere, skuespillere og rappere – vi gjør det bra. La oss bruke stemmen vår, som Marcus Rashford gjorde, for å hjelpe andre, inkludert kvinner og homofile,” sier John Barnes i et eksklusivt intervju med Tipsavisen.
