I dag skjer det altså igjen. Ikke lenge etter at ligalederne Manchester United greide uavgjort på Anfield mot tittelforsvarerne, skal de altså møtes i cupen. United er i god form og er favoritter mot et Liverpool som ikke er i så god form.
Med bare timer før møtet mellom erkerivalene, så er det litt interessant å se på historien mellom de to lagene. Mye er skrevet om hva som ligger bak uvennskapen mellom Liverpool og Manchester United. Blant annet er årsakene kanalene og tilgangen til verdier.
Til det fotballmessige; statistikken fra kampene mellom de to gjennom historien viser at 88 kamper er endt med United-seier, 68 kamper har endt uavgjort, mens Liverpool har vunnet 77. Her er alle turneringer regnet med.
Men la oss stoppe ved en av dem.
2. april 1915 var Langfredag og ikke lenge før første verdenskrig brøt ut. Faktisk var dette en av de siste kampene som ble spilt før det ble en pause i krigsårene fra 1915 til 1919.
Manchester United hadde hjemmekamp, 12.000 tilskuere så kampen i toppdivisjonen på Old Trafford og erkerivelene ved Merseyside hadde kommet de få milene det er til Manchester. United vant kampen 2-0 og George Walter Anderson scoret begge målene, lagene dro hver til sitt. Noen uker etter vant Everton ligagull, Liverpool endte på en 13. plass, mens United kom på 18. plass av 20 lag. Tottenham rykket ned som eneste lag.
Så langt, alt godt, kan man si.
Kampfiksing
Men denne kampen inneholdt så mye mer enn selve fotballkampen. Senere ble det nemlig avslørt at denne kampen var den største kamp-fiksing-fotball-skandalen i den britiske fotballhistorien. Og det står fortsatt fast 106 år etter.
Det ble funnet bevist at kampen var fikset i Manchester Uniteds favør og at spillere fra begge lag dro fordeler av resultatet etter å ha spilt på 2-0 og hjemmeseier. Tilsammen sju spillere ble funnet skyldige. De ble utestengt fra alt fotball resten av sine fotballkarrierer, en straff som senere ble senket noe.
Manchester United kjempet for å unngå nedrykk, mens Liverpool var midt på førstedivisjonstabellen. Det var allerede klart at dette ble den siste sesongen på en stund, på grunn av verdenskrigen som var i emning. Mange av spillerne var innstilte på at en langvarig krig kunne ende deres spillerkarrierer. I etterforskningen av kampen kom det også fram at de involverte spillerne lot til å tro at krigen og følgende av den var så alvorlig at en etterforskning av en kampfiksing kom i annen rekke.
Kampen endte altså med en 2-0-seier til hjemmelaget, men kampens dommer og flere observatører hadde oppdaget Liverpools totale mangel på engasjement i løpet av kampens 90 minutter. Liverpool hadde også bommet på et straffespark og når Fred Pagman traff Manchester Uniteds tverrligger sent i kampen, så mente enkelte av hans lagkamerater at det fikk være nok og protesterte høylytt mot han.
Etter kampen dukket flere regninger opp, som tydet på at en større pengesum hadde vært involvert på et spill til 7/1 på en 2-0-seier til Manchester United. Det engelske fotballforbundet igangsatte en etterforskning og fant raskt ut at spillere fra begge lag hadde vært med på å “fikse kampresultatet”. Manchester United Sandy Turnbull, Arthur Whalley og Enoch West og Liverpools Jackie Sheldon, Tom Miller, Bob Pursell og Thomas Fairfoul. Sheldon var tidligere United-spiller og etterforskningen viste at han var “ringlederen” i kampfiksing-skandalen. Pagnam og Uniteds George Anderson, tilbakeviste at de hadde vært med på kampfiksingen. Pagnam hadde til og med truet med å score et mål for å ruinere plottet, men traff altså tverrliggeren med en ball. Pagnam vitnet senere mot sine lagkamerater i FA-høringen. I den samme høringen, så nektet også United-spilleren Billy meredith noen kjennskap til kampfiksingen, men innrømmet at han ble litt mistenksom da han underveis i kampen oppdaget at ingen ville sentre til han.
Alle sju spillerne ble 27. desember 1915, nesten ni måneder etter kampen, utestengt fra fotballspill på livstid.FA kom fram til at det hadde vært en konspirasjon fra spillerne alene, ingen av lederne i klubben ble kjent skyldige i deltakelse i kampfiksingen. Ingen av lagene fikk bøter eller tapte poeng heller. Uniteds West bedyret sin uskyld og gikk til injuriesøksmål mot FA. Han tapte saken og utestengelsen ble stående. Men dette var altså utestengelser som egentlig ikke fikk noen effekt, siden den første verdenskrig på dette tidspunktet var godt i gang og fotballen hadde tatt pause på ubestemt tid.Utestengelsen gjaldt imidlertid ikke i Skottland, hjemlandet til fire av de utestengte spillerne.
Uniteds Turnbull ble drept under første verdenskrig, men alle de andre spillerne, unntatt West, fikk sine utestengelser strøket i 1919, som takk for innsatsen de hadde gjort for sine hjemland under verdenskrigen. Turnbull fikk sin utestengelse strøket post mortem. Fairfoul hadde endt sin aktive spillerkarriere, mens de andre frigitte kunne fortsette sin fotball fra 1919-20-sesongen. West fikk sin utestengelse strøket først i 1945, som 59-åring. Både Sheldon, Miller og Pursell spilte for Liverpool etter krigen, mens Fairfoul hadde endt sin karriere under krigen.
Manchester United beholdt de to poengene de fikk etter å ha slått Liverpool og de to poengene var nok til at de berget plassen. I 1919/20-sesongen ble den øverste divisjonen utvidet med to lag (fra 20 til 22) og London-lagene Chelsea og Arsenal ble de to lagene som tok plass i 1. divisjon.
Ny kampfiksingsskandale
Nesten 50 år senere, i 1964, ble en ny betting-skandale avdekket. Da ble ti profesjonelle spillere fengslet for sin rolle i omfattende kampfiksing. Involvert i denne var Jimmy Gauld (tidligere aktiv spiller i Swindon, Plymouth, St Johnstone og Mansfield). Noen av kampene som var involvert her var Sheffield Wednesdays kamp mot Ipswich i 1962, der Wednesday skulle tape. For Gauld begynte det med at noen i en av hans tidligere klubber, Mansfield, hadde blitt betalt av noen Tranmere-spillere for å tape. Gauld vervet også sin tidligere lagkamerat i Swindon, David Layne. Involvert i denne klubben ble også Peter Swan og Tony Kay. Ipswich slo Wednesday 2-0 etter to mål av måljegeren Ray Crawford. Samme dag ble flere kamper i 4. divisjon fikset av Gauld og hans syndikat; Lincoln-Brentford (endte 1-3) og Oldham-York (3-2). De forsøkte senere å fikse resultatet på Bradford Park Avenue og Bristol Rovers 20. april 1963 (endte 2-2). Rovers-keeper Esmond Millon og angriper Keith Williams ble utstengt på livstid. Det samme ble Mansfields Brian Phillips som hadde kontaktet Millon om kampfiksingen. 4. august 1963 sa Hartlepools Ken Thompson i Sunday People at han hadde spilt på kampen mot Exeter etter å ha kontaktet Gaulds syndikat.
Gauld var den sentrale mannen i kampfiksingskandalen for snart 60 år siden. Hans aktive karriere endte i 1960, men spilte altså likevel en aktiv rolle i denne alvorlige saken for engelsk fotball. Han ble dømt til fire års fengsel for sammensvergelse til bedrag og ble bøtelagt 5000 pund. Han solgte sin historie til den samme avisen, der han navnga ti involverte spillere.
I rettssaken, som var en av de første der lydopptak ble benyttet som bevis, ble Mansfield-spiller Brian Phillips og Yorks Jack Fountain dømt til 15 måneders fengsel. St Mirrens Dick Beattie fikk ni måneder i fengsel, mens Mansfields Sammy Chapman, Walsalls Ron Howells og Hartlepools Ken Thomson fikk seks måneders fengsel.David Layne (Sheffield Wednesday), Tony Kay (Everton) og Peter Swan (Sheffield Wednesday) fikk alle fire måneder i fengsel. Totalt 33 spillere var involvert i skandalen. Alle ble utestengt på livstid fra fotball. Det ble bevist at Gauld hadde tjent 3275 pund på fiksing av kamper og 7420 pund på å selge historiene sine til Sunday People. Swan, Layne og Phillips lyktes med å få opphevet sine utestengelser. Chapman returnerte til fotballen som trener for Portsmouth, Crewe Alexandra og manager for Wolverhampton Wanderers. Senere lyktes også Kay med å få opphevet sin utestengelse.