Leeds, Brighton, Arsenal og mandagens batalje på Old Trafford er øverst på min agenda etter helgens Premier League-runde.
3-3-kampen mellom Newcastle og City var naturligvis av svært høy kvalitet, men man sitter jo alltid med en besk smak i munnen når man vet hvem og hva som finansierer disse klubbene.
Vi tar det alfabetisk.
Arsenal
Konturene av et nytt stort Arsenal-lag kunne skimtes allerede forrige sesong, men Artetas unge og lovende lagbygg sto ikke helt distansen, og ved atskillige tilfeller fikk man bevis for at det fortsatt trengtes forsterkninger. Forrige sesongs sesonginnspurt var ikke imponerende, og man startet samtidig sesongen med tre strake tap. I sommer har man gått motsatt vei, når man for første gang siden 2004 har vunnet de første tre. Arteta har også startet alle tre kamper med samme ellever. Never change a winning team-trikset der, altså. Forskjellen fra forrige sesong?
Først og fremst Gabriel Jesus, som er en helt annen spiller enn hva han fikk vist i City. I Arsenal får brasilianeren frihet til å utnytte sine kvaliteter til fulle, mens han i City ikke hadde denne tilliten. Kaptein Ødegaard har blitt enda et år eldre, og vår egen Martin (15) er den kreative kraften i dette laget. Når han, som lørdag, også velger å skyte ballen mot mål når han får sjansen, så er det ikke så veldig mange bedre spillere i denne posisjonen i Premier League. Zinchenko og Saliba, tilbake etter lån, gjør også at det endelig er kamp om plassene i laget. Mot Bournemouth lørdag kunne man tillate seg å starte kampen med spillere som Smith Rowe og Tierney på benk, så utvilsomt en styrkebeskjed.
Et stort MEN kommer til slutt. Arsenal har foreløpig møtt Palace (som de bare var gode mot i en halvtime), Leicester (som har vært et labert skue hittil) og et Bournemouth (som garantert vil måtte grave dypt for å bli værende i PL). Svaret på hvor gode Arsenal EGENTLIG er får man ikke før i oktober, når Tottenham, Liverpool og Manchester City alle står på motsatt halvdel.
Brighton
Å se Brighton spille fotball under ledelse av Graham Potter har alltid vært en fryd for øyet. Det er lekent, og nå også effektivt. Dette til tross for at man fortsatt ikke har hentet spissen(e) jeg gjerne innrømmer å ha mast lenge om at de skal hente. Mot West Ham lørdag ble man satt under press, men et kompakt Seagulls-forsvar holdt greit stand, og på kontra er Brighton en trussel nå hvor Danny Welbeck spiller sin beste fotball i karrieren.
Leandro Trossard har det meste, også teft for mål. Og det er belgieren som er hjernen i laget. At ikke enda større klubber har ligget langflate etter 27-åringen er vanskelig å forstå, men desto mer hyggelig – spesielt for fansen på Amex. 4-1 i målscore, og syv poeng av første ni mulige, er fasit etter første tre kamper. Og da har man altså besøkt Manchester United på Old Trafford, West Ham på Olympiastadion og tatt imot ambisiøse Newcastle hjemme. Begge United-lagene ble slått, mens Newcastle skal være svært glade for å kunne returnere hjem med målløst oppgjør.
Leeds
Gjorde seg fortjent til egen liten blogg.
Manchester United – Liverpool
Etter noen innledende runder med «Glazer Out» bidro hjemmefansen med et lydteppe av støtte til egne spillere, og denne gang lot United-spillerne seg engasjere. Vant midtbanekampen 10-0, hadde forsvarsspillere med mannevonde blikk og knallharde taklinger, mens Elanga og Rashford fikk lett spill mot et uinspirert og syltynt Liverpool-forsvar. United vant fortjent, så gjenstår å se om dette var et vendepunkt. Noe sier meg at dette lappeteppet av et Liverpool-lag var akkurat hva de trengte å møte for (i alle fall midlertidig) å kunne snu den vonde trenden. Fortsatt mener nok United-fansen det er råtne epler som må ut, både på eier- og spillersiden. Med en bedre motstander mandag kveld ville også utfallet lett kunne blitt et annet. Motivasjonen og viljen var nok først og fremst til stede (både på tribune og bane) grunnet motstanderen.
Jürgen Klopp må samtidig gå i seg selv. Fabinho på benk i en kamp som dette, smell eller ei, hører intet sted hjemme. Spesielt ikke når troppen er rensket for akseptable midtbanealternativer. Uten Nunez og/eller Jota på banen har heller ikke Liverpool offensive trusler overhodet. Dagen hvor Liverpool-fansen savnet Origi var kommet.
Rundens resultater:
Tottenham – Wolves 1-0
Kane, selvfølgelig. Engelsk fotballs kjæledegge har nå bare tre spillere foran seg på alle tiders scoringsliste i Premier League.
Palace – Villa 3-1
Ny imponerende Palace-kamp. Andersen, Eze og Zaha er av ypperste kvalitet. Snart er også Olise klar til å spille fra start, og da kan Vieiras ørner fly virkelig høyt.
Everton – Forest 1-1
Everton sliter fortsatt tungt, og hvor blir det av de offensive forsterkningene? Calvert-Lewin er snart tilbake, men blir ganske sikkert kjapt skadet igjen. Forest på sin side skal ikke beskyldes for å handle forsiktig.
Fulham – Brentford 3-2
Mitrovic har en gang for alle begravd sitt Premier League-spøkelse.
Leicester – Southampton 1-2
Leicester spilte, også denne gang, fotball i ganske nøyaktig en time. Jeg beholder Saints på bunn av tabelltipset mitt.
Bournemouth – Arsenal 0-3
Martin (15).
Leeds – Chelsea 3-0
Tuchel mente egne feil ødela for Chelsea, ikke det at Leeds var spesielt gode. Han om det.
West Ham – Brighton 0-2
Og vips så var Moyes huggestabbe igjen. La det svinge.
Newcastle – City 3-3
Folk og røvere leverte et fyrverkeri.
Manchester United – Liverpool 2-1
Maguire, Ronaldo, Wan Bissaka og andre «stjerner» på benk, og vips så lignet United et fotballag med ambisjoner og vilje. Bruno Fernandes er imidlertid vanskelig å like, uavhengig av klubbtilhørighet. Gjestene var et trist skue, intet annet.
