Rosenborg
Før jeg satte meg ned for å skrive denne kommentaren, dro jeg ned på Lerkendal, gikk rundt stadion og drømte litt tilbake til tiden med ligagull og Mesterliga-spill nærmest var opplest og vedtatt hver eneste sesong. Det begynner å bli lenge siden Lerkendal var regnet som et uinntakelig fort i norsk målestokk. Jeg stoppet opp to steder på veien rundt; ved statuen av legenden Nils Arne Eggen og ved Brakka, der styret igjen har sparket trenere.
Hva ville du tenkt om situasjonen i klubben din, Nils Arne, der du står i kjent positur og peker ut mot Europa? I den verste situasjonen klubben har vært i på veldig mange år. Tidligere slo Rosenborg Real Madrid, Borussia Dortmund og AC Milan. Nå er vi på linje med Sandefjord, Stabæk og taper i cupen mot Stjørdals/Blink.
Da jeg så Brakka rett foran meg, tenkte jeg; hva har dere gjort denne gang da? De som har styrt Ballklubben siden Nils Arne Eggen ga seg etter 2002-sesongen, har kvittet seg med utrolige 17 trenere på 21 år. 17! Hvor er kontinuiteten som Eggen sto for? Hvor er ryggraden?
Rosenborg-styret har til og med kvittet seg med fire trenere etter seriegull. Og til og med vært i retten med Rosenborg-legender som Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun, et mørkt kapittel i klubbens 106-årige kapittel.
Ingen tegn til bedring
Historisk sett er ikke Rosenborg det eneste laget med suksess som har slitt med å gjenskape suksess. Eggen tok tolv seriegull mellom 1988 og 2002, i tillegg til flere suksessrike år i Europa. RBK er ikke det eneste laget som har opplevd at suksessen blir deres verste fiende. Man trenger ikke gå lenger enn til IFK Göteborg i Sverige og både Manchester United og Liverpool kjenner smertelig til hvordan det er å følge opp sesonger med suksess.
Men i Rosenborg er det ingen tegn til bedring. Årene med spill på øverste nivå i Europa genererte enormt med inntekter. Mange i klubben solte seg i glansen. Da kanapeene var spist opp og champagnen skylt ned, så var årene over. De enorme inntektene kom ikke lenger inn og regnskapstallene ble stadig rødere. Et godt bilde på dette var salget av fjorårets store spiller, danske Casper Tengstedt. Da Benfica meldte sin interesse og la 100 millioner kroner på bordet, så kunne ikke klubben si nei. Det hadde de rett og slett ikke råd til. 100 millioner kroner er sånn noenlunde i den størrelsesorden minustallene viste de siste sesongene. 15 millioner kroner gikk til nye spillerkjøp, resten gikk inn for å dekke opp de røde tallene.
15 millioner kroner? Du får ikke rare forsterkningen av det. Rekdal og Frigård måtte satse ungt. Jayden Nelson ble hentet fra Canada og Oscar Aga ble hentet fra Sverige for å få en gyllen mulighet til å skyte fart på karrieren. Begge er spillere som trenger mer enn en vinter og vår til å vise hvor talentfulle de er. Så forsvant Stefano Vecchia hjem til Sverige og Ole Sæter ble skadet. Tilbake så sto de samme trenerne temmelig ribbet tilbake. Rekdal forsøkte gang etter gang å forklare at trioen Tengstedt/Vecchia/Sæter sto for langt de fleste målpoengene i fjor. Prosjektet trengte tid.
Det stilles enorme krav i Trondheim. Mediene er sterkt kritiske til tingenes tilstand i klubben og tok ikke hensyn til trenere som manet til ro og som ba om tid. Etter hvert som resultatene uteble og Rosenborg ble slått ut av Stjørdals/Blink på tredje nivå i norsk fotball, så sa Kjernen stopp.
Før cupkampen mot Blink og seriekampene mot Hamarkameratene og Stabæk, kom selve syretesten på at en sparking er nært forestående. Rekdal og Frigård ble kalt inn på teppet. Når teppet var rullet sammen igjen, gikk styreleder Cecilie Gotaas Johnsen ut og sa at styret har tillit til trenerne. De fikk den roen på å prøve å få til det de prøvde på.
Noen uker etterpå er atter en sparking av en Rosenborg-trener et faktum. Trist, men sant. Hvor lenge skal Troillongan forstå at det ikke kan fortsette på den måten?
Se til Molde!
Bodø/Glimt er et godt eksempel på en oppskrift på hvordan man står opp fra de døde i fotballsammenheng. Det er ikke mange sesongene siden Glimt nærmest var konkurs, med store underskudd og stor negativitet. De fikk orden på økonomien, bygde opp laget fra bunn av. Resten er historie.
Det er ikke spesielt stuerent i Trondheim og se til Molde. Det drives godt og man har en rik onkel med seg i Kjell Inge Røkke som har spyttet noen millioner kroner inn i klubben gjennom årene.
I Rosenborg var klubbens egen rike onkel – Ivar Koteng – med på å flytte fokus fra Lerkendal til Trondheim tingrett. Det klubben hadde trengt er en Rema-Reitan eller en Salmar-Witzøe med penger og framtidstro. Men hvorfor i himmelens navn skal de bruke pengene sine på en klubb som bryter alle prinsipper fra næringslivet og lar Kjernen og et kritisk kommentar-korps i Trondheims medieverden styre klubben?
Kjetil Rekdal uttalte da han kom til klubben at han gledet seg til oppgaven med å trene en toppklubb med et fantastisk godt spillermateriale. Rekdal er ikke typen til å dolke noen i ryggen, men jobber med det han har. Fjorårssesongen har ikke blitt i nærheten så bra hvis ikke danske Tengstedt hadde kommet som et skudd. Når han hadde meldt flytting til Lisboa, så har verken styret eller sportslig leder Micke Dorsin gjort jobben sin og skaffet trenerkorpset i nærheten av et konkurransedyktig lag.
Rekdal sa til undertegnede og Tipsbladet i april at han var fornøyd med troppen han hadde. Hva annet skulle han si? Molde la 40 millioner kroner på bordet for Veton Berisha, mens også Lillestrøm, Brann og Bodø/Glimt befant seg på andre planeter hva gjaldt spillerkjøp. Kan man da forvente at Rekdal/Frigård kan være med og slåss om seriegull? Hva forventet kritikerne i Kjernen og de lokale mediene? Rekdal har mange egenskaper og har scoret mot Brasil, men tryllekunster er han vel ikke?
Mange var enige i sparkingen av Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun i juli 2018. De hadde suksess, men ifølge klubbens styre spilte ikke klubben fin nok fotball til å kunne fortsette med det sportslige ansvaret. Resten er historie. De nærmere fem årene i ettertid har vært nærmest en katastrofe. Rosenborg har gått fra den ene skansen til den andre. Verken styre eller sportslig leder er det ingen som spør om kompetansen til. Det er alltid trenerne som får skylden og må gå.
Trenere siden Eggen
2003: Åge Hareide
2004: Ola By Rise
2004-2005: Per Joar Hansen
2005-2006: Per-Mathias Høgmo
2006-2007: Knut Tørum
2007-2008: Trond Henriksen
2008-2010: Erik Hamrén
2010: Nils Arne Eggen
2011-2012: Jan Jönsson
2013-2014: Per Joar Hansen
2014-2018: Kåre Ingebrigtsen
2018: Rini Coolen
2019-2020: Eirik Horneland
2020: Trond Henriksen
2020-2021: Åge Hareide
2022-2023: Kjetil Rekdal
2023- : Svein Maalen
Maalen får sjansen
Nå er det altså den tidligere Svein Maalen som har fått det ærefulle (eller utakknemlige?) oppdraget med å føre Rosenborg-arven videre. Maalen er i motsetning til Rekdals 3-5-2 en svoren tilhenger av Rosenborgs varemerke gjennom mange sesonger, 4-3-3. Han er Rosenborger og forhåpentligvis kan han bringe litt mer smil og glede blant Rosenborgs supportere igjen. Han sa på fredagens pressekonferanse at han så dette som en stor ære, brukte to sekunder på å si ja og varslet samtidig forandringer på treningene og i måten å spille fotball på.
Undere har skjedd før og det kan jo hende at Maalen er svaret for å få litt forknytte spillere til å slippe seg mer løs på eliteseriebanene i tiden framover. Kanskje blir den tidligere Ranheim-treneren den langsiktige løsningen for styret også. Treneren har den ballasten som skal til for å trene på det øverste nivået i norsk fotball, men etter 20 års ørkenvandring, kan man si det samme om de som sitter på styrerommet? Rosenborg er supporternes/medlemmenes klubb og kanskje er det på tide at årsmøtet ser med kritiske øyne mot styrerommet i Brakka og ikke bare de som forbereder spillerne på sesong og kamp?
Hvor lenge Maalen får muligheten til å vise at han duger vet ingen i dag. Rekdal fikk i realiteten ikke muligheten. Han ble vingeklippet og utstyrt med alt for lite gode spillere til å få en reell mulighet med RBK-logoen på treningsdrakten. Styrelederen sa fredag at trenerjakten har startet. Det blir spennende å se hva det kommer ut av den jakten. Som tidligere nevnt er Rosenborg en klubb med store økonomiske problemer. Det meste av inntektene vil gå med til å dekke de store underskuddene, ikke til å forsterke stallen. Nå må de også ut med store summer for å si farvel til en ny trener. Det er forståelig hvis Rosenborg etter hvert er blitt en klubb som topptrenere kvier seg for å ta ansvaret for. Det som har skjedd de siste årene viser at de ikke får muligheten til å sitte lenge, før det begynner å brenne under treningsbuksa. Trenerjakt er blitt gjennomgangsmelodien i en klubb som tidligere gikk på skinner. Suksess er erstattet med vanstyre.
Kjernen leverer
Det har vært en vanskelig sesong så langt for Rosenborg. De fleste hjemmekampene har vært en lidelseshistorie i sort og i hvitt.
Trondheimerne er glade i klubben sin og synger «Et bilde tå’n Ivers» med stor innlevelse før kampene.
De som arrangerer kampene på Lerkendal har febrilsk forsøkt å få oss til å stemme på Rosenborgs beste spiller. Litt flåsete sagt bør dette endres til «minst dårlige». Og la oss få supporterne «Kjernen» som et av alternativene. Rosenborgs tolvtemann har med klar margin og uten tvil vært Rosenborgs bestemann så langt denne sesongen, med en liten skrape i lakken da de med banner og aksjoner ville ha Rekdal ut.
Det var ikke godt å se Rekdal på benken i kampene. Rekdal er en vinner, men i vår trente han et lag som var langt unna vinnere. Men han sto med rak rygg og tok de spørsmålene som kom. Da var verken styrelederen eller sportslig leder å se. Kritikken haglet og det var Rekdal som fikk den.
Lære av sine feil
2023-utgaven er et hav unna Bodø/Glimt, en større innsjø bak Molde og langt unna en topplassering i Eliteserien. Maalen får en stor oppgave til å endre hodene til spillere som har manglet både fysikk og selvtillit så langt i sesongen. Tretten poeng på elleve kamper er det blitt så langt denne sesongen. Et trenerskifte kan hjelpe på kort sikt i å endre måten å spille på. Men kvaliteten på spillerne er noen lunde den samme. Kanskje kan det hjelpe å overbevise Ole Selnæs å komme hjem til Lerkendal. Kanskje kan det hjelpe å spille på en annen måte å “snu” hodene til spillerne. Kanskje ender dette med at styret velger den enkleste og økonomisk beste løsningen, at Maalen får trenerjobben permanent, hvis han gjør det så godt som alle med hjertet på Lerkendal ønsker. Men så snart det begynner å butte i mot, så er vel styret på trenerjakt. For slik er det blitt. Aldri noen som stiller spørsmålstegn ved styret og sportslig leder, alle spørsmålstegnene rettes mot de med det sportslige ansvaret nærmest spillerne.
Hvor lenge kan Rosenborg Ballklub holde på sånn? Ikke lenge. Ikke av sportslige og ikke av økonomiske grunner. Ta lærdom, Cecilie Gotaas Johnsen.
Niendeplass er langt under det supporterne ønsker. Men vi stiller nok opp igjen når Åge Aleksandersen spiller opp med “Bilde tå`n Ivers” fra høyttaleranlegget hjemme mot Sarpsborg 08 søndag 25. juni.
