More

    PIF (fen) ut av toppfotballen

    Du har sikkert et favorittlag, annet enn det lokale der du bor. I tillegg til å heie frem Brann, Moss, Start, Ullern eller Skarbøvik, har du kanskje også et godt øye til Leeds, Liverpool, Stoke, Newcastle eller Manchester United. Litt avhengig av hvilken fotball-bag foreldrene dine hadde med hjem som gave fra London-turen en gang i hine hårde dager. PIF -en begynner nå å gå ut av bagen.

    Kan hende var det på 1970- eller 1980-tallet? En uskyldig og fin tid for engelsk fotball. En tid hvor spillerne bare på papiret var profesjonelle, en tid hvor de bare unntaksvis stilte på trening uten promille fra pub-besøket dagen i forveien. En tid hvor man kjørte oppvarming før kamp på radiatoren i garderoben, en tid hvor selv Tips hadde råd til å kjøpe reklameplakat ringside på Elland Road. 

    Pif (Fen) Ut Av Toppfotballen Tips Banner Elland Road Pif
    Pif (Fen) Ut Av Toppfotballen 5

    De uskyldige tidene er for lengst over. Sjarm og kaldt vann i dusjen er byttet ut med kappløp om penger og prestisje. Premier League-arenaene er tilholdssted for fiffen og bemidlede turister, mens eierne av klubb og stadion er en uoversiktlig røre av kjeltringer innen olje, gambling, sportsvasking og/eller pengevasking. Kort oppsummert kriminelle, om enn i stor grad hvitsnipp.

    City i skyggen

    De senere år er det Manchester City som har stått fremst i køen av klubber vi liker å mislike. Investeringene gjort i denne klubben har vært oppe til debatt og etterforskning veldig lenge, men fortsatt har ikke noen klart å sette klubbens hav av advokater til veggs. Av beskyldningene mot City er oppblåste sponsorinntekter som har gjort det mulig å omgå reglene innen Financial Fair Play. Langt verre er Amnestys generelle beskyldning mot klubben; at eierskapet har tatt kontroll over klubben for å «sportsvaske» eierne (altså Sheikh Mansour/Abu Dhabi/Emiratene).

    Pif (Fen) Ut Av Toppfotballen 1030871795 Pif
    Pif (Fen) Ut Av Toppfotballen 6

    City har siden deres ankomst vunnet alt som vinnes kan, samtidig som det i Emiratene fortsatt pågår alvorlige brudd på menneskerettighetene. Stater som ikke bare står som eiere av populære fotballklubber, som igjen heies på av fotballfans verden over, men også hyppig besøkes av Insta-kåte bloggere med sans for luksus og forskjellsbehandling i sanddyner.

    Tidenes skitneste løp – ikke nå lenger

    The dirtiest race ever. Dette er betegnelsen på 100 meterfinalen i Seol-OL 1988. To mann løp under gjeldende verdensrekord, fire mann løp under 10 blank, og Ben Johnson ble i noen timer hyllet som tidenes raskeste mann. Canadieren herjet med konkurrentene og formelig knuste verdensrekorden.

    Pif (Fen) Ut Av Toppfotballen Ben Johnson Ny Pif
    Pif (Fen) Ut Av Toppfotballen 7

    Glansbildet Carl Lewis var raskt ute med å heve pekefingeren og beskylde Johnson for skittent spill. Og ganske riktig. Det tok under ett døgn før vinneren var diskvalifisert for doping, og både vinnermedalje og verdensrekord var overført til Lewis. Ben Johnson ble latterliggjort og gjort til tidenes huggestabbe innen friidrett. Litt som Manchester City nå er innen fotballen.

    Problemet er bare at verken Ben Johnson eller Manchester City er alene om å jukse. Seks av åtte løpere i 100-metersfinalen ble i sin karriere tatt for doping, og det var ikke bare i sprintøvelsene det ble brukt ulovlige midler for å nå toppen. Så godt som alt av verdensrekorder i friidrett satt på 70-80- og nittitallet ble satt av utøvere som var proppet med dop.

    Ben Johnson var ikke alene om å jukse i friidrett, og Manchester City er ikke alene om å jukse i fotball. Det stopper heller ikke med Paris Saint-Germain og Newcastle.  

    Skitten grasrot

    City, Newcastle og PSG omtales gjerne alle som sportsvaskere og/eller juksemakere. Det er imidlertid juksemakere også lenger ned i divisjonene. Juksemakere og kjeltringer som gjør vel så mye skade, men som ikke når tabloidene i samme grad som Champions League-klubber.

    Sola skinn’ på deg

    Så skuggen fell på meg

    Men graset er grønt for æille

    Alf Prøysens tekst om Kong Salomon og Jørgen Hattemaker er flittig brukt når det skal forklares forskjellen på fattig og rik, og den passer utmerket også i dette tilfellet. Den som er interessert kan google seg frem til listen over tradisjonsrike klubber som de senere år har blitt fjernet fra fotballkartet. De er mange, og de fleste av dem har en historie som gjør vondt å lese. Økonomi og poengtrekk har i de aller fleste tilfeller ført klubbene over stupet, og det er bemerkelsesverdig hvor kontant det reageres når småklubbene bryter regler.

    Bury FC spilte totalt 22 sesonger i øverste divisjon i England, vant to ganger den engelske FA-cupen, og har vunnet titler i både andre, tredje og fjerdedivisjon. Helt siden 1885 har klubben spilt sine kamper på et av verdens eldste fotballstadioner, Gigg Lane. Det gjør de også neste sesong, etter å ha slått seg sammen med Bury AFC. Neste sesong spiller laget 9.divisjonsfotball på Gigg Lane. Dette etter i 2019 å ha blitt sparket ut av det engelske ligasystemet.

    Økonomiske vanskeligheter førte til at klubben var på etterskudd med betalinger, men nytt eierskap var på vei inn for å redde den daværende League One-klubben. EFL satte imidlertid foten ned, med deadline for både Bury og den like skakkjørte divisjonskollegaen Bolton. Førstnevnte rakk aldri deadline, og et tusentall gråtende Shakers-tilhengere måtte ta farvel med sin lokale klubb som i flere hundre år hadde sysselsatt, engasjert og gledet lokalmiljøet.

    Verd å merke seg er et Everton-eier Bill Kenwright strakk ut en hjelpende hånd, da han ville gi klubben én million pund så den kunne overleve. EFL valgte å ikke godta almissen, da de mente den brøt med eierstruktur…

    Tipsbladet har gjennom årene skrevet atskillige saker om eierstruktur i engelsk fotball generelt, og om kjeltringer som har skaffet seg eierskap i lavere divisjoner. At klubber som Aston Villa, Birmingham og West Bromwich Albion nær har blitt fjernet fra fotballkartet grunnet kinesiske eiere som har fylt egne lommer heller enn å sørge for klubbene blir beklageligvis bare fotnoter om dagen. Nå er det nemlig en helt ny, og mye større trussel som har senket sin klamme hånd over engelsk fotball.

    PIF (fen) ut av toppfotballen

    Den nye store stygge ulven heter ganske enkelt Saudi-Arabia. Og denne står i fare for å ødelegge alt av spillet vi elsker. Saudi-Arabias statlige investeringsfond (Saudi Arabia’s Public Investment Fund – PIF) ble i 2021 tillatt å kjøpe Newcastle United. Engelsk fotballs Fit & Proper-regulering hadde naturligvis ingen innsigelser. Eller; det var bekymring knyttet til landets mange piratkontoer, som gjorde at Premier League-tapte penger på at landets befolkning ikke betalte for tv-rettigheter. Forfølgelsene, torturen og halshuggingene i landet virker imidlertid ikke å ha vært spesielt bekymringsverdig.

    Dette investeringsfondet gjorde nylig golfsporten til sin egen, gjennom et regelrett kupp mot allerede korrupte spillere, eiere og interessehavere innen sporten. Nå står fotballen for tur, og det spares ikke på konfekten. Etter kjøpet av Newcastle har PIF tatt kontroll over Saudi-Arabias fire største klubber.

    Al-Ittihad, Al-Ahli, Al-Nassr og Al-Hilal. Klubber europeiske fotballfans ikke hadde hørt om, eller i alle fall ofret en tanke, dominerer nå sportspressen i Europa. Disse ubetydelige klubbene, i internasjonal fotball-målestokk, virket lenge å skulle bli et luksuriøst gamlehjem for tidligere storspillere og verdensstjerner. Altså som USA og Kina har vært før dem. 

    Pif-Ambassadør
    Pif-Ambassadør: Cristiano Ronaldo

    At spillere som Cristiano Ronaldo og Karim Benzema takket ja til enormt pensjonsfond var synd og skam, men ikke overraskende. At Lionel Messi (som heller valgte USA) også ble forsøkt lokket over var også som forventet. At oljesjeikene skulle forsøke å danne en topp 5-liga gjennom å tilbud små nasjonalbudsjett i lønn var ikke noe å bekymre seg over. Det var tross alt ikke annet enn nevnte spilleres moral som sto på spill.

    Ruben Neves til Newcastle, via Al-Hilal?

    Den siste drøye uken har imidlertid bevist at det er mer enn enkeltspilleres moral som står på spill. Faktisk er det toppfotballen generelt som står i fare. Første faresignal var Wolverhamptons salg av Ruben Neves til Al-Hilal. Den 26-årige midtbanespilleren var forventet å forlate Wolves i sommer, men da grunnet hans uttalte ønske om å få spille Champions League-fotball. Barcelona var hans drømmeovergang, men Newcastle og Manchester United skal også ha vært aktuelle destinasjoner. Den endelige bekreftelsen på overgangen mangler i skrivende stund fortsatt, men alt tyder på at Neves er Saudi-Arabias eiendom før helgen.

    I Al-Hilal skal det imidlertid ikke spilles Champions League-fotball. Så hva skal da Neves der å gjøre? Ofrer han karrieren og alt av kredibilitet for penger? Eller skal han tilbake til europeisk klubb på lån? Ingen skal bli overrasket om Neves kommende høst spiller Champions League-fotball for Newcastle United, på lån fra Al-Hilal – som altså har samme eier. I så fall en finurlig måte å unngå Financial Fair Play på.

    Og dette er altså bare første signal. Langt flere følger, og Chelsea har allerede tatt plass i rampelyset.

    Chelsea  – fra asken til ilden

    Chelsea måtte etter Russlands angrep på Ukraina vinke farvel til sin eier; Putin-venn Abramovitch. Usikkerheten var stor, men Chelsea-fansen kunne puste lettet ut da Todd Boehly umiddelbart beviste at han skulle bruke økonomiske muskler for å ta opp kampen med Manchester City. Lite visste fansen at man sto foran sesongen fra helvete. 600 millioner pund og fire managere senere sto man tilbake med 12.plass og en spillerstall ingen var i nærheten av å misunne dem.

    Nå skal man ta seg ut av knipa, og å ansette Mauricio Pochettino er neppe nok. Spillerstallen må ryddes, og det er ikke bare enkelt. Forrige sesongs mange kjøp måtte lures under FFP-radaren, og da ble niårige kontrakter med delbetalinger løsningen. Hvordan skaffe til veie penger som gjør at man kan handle nytt og fritt, uten å bli tatt for brudd på Financial Fair Play.

    En hjelpende hånd fra PIF

    Hva med å bruke kanaler i Saudi-Arabia som allerede er åpne og medgjørlige? Todd Boehly har jo allerede for lenge siden inngått samarbeid med det saudiske PIF om milliardinvesteringer i The Aman Group, og sammen virker de å ha funnet smutthull også innen fotballen. Vips så var lønnsvinnende spillere som N’Golo Kante, Edouard Mendy, Hakim Ziyech, Kalidou Koulibaly, Pierre-Emerick Aubameyang, Callum Hudson-Odoi og Romelu Lukaku (for å nevne noen)i forhandlinger med de saudiske klubbene eid av PIF.

    Vi forventer voksne overgangssummer, som gjør at Chelsea regnskapsbøker plutselig er av en farge som gjør at det igjen kan handles nytt. Ikke bare det. Saudi-ligaen får nye profiler, og de gjeldende spillerne får enda mer av penger de aldri klarer bruke opp.

    PIF, PHØY

    Ryktene om at Saudi-fondet var involvert også i overtakelsen av Chelsea er ikke bekreftet, men man kan jo tenke sitt. Premier League-reglene sier klart og tydelig at en eier ikke økonomisk kan støtte mer en én klubb. Det er imidlertid forskjell på Bury og klubber som Manchester City/Chelsea.

    Hvor dette ender er fortsatt umulig å spå om, men vi minner igjen om Golf-sporten. Spillerne som for bare et drøyt år siden takket ja til fantasisummer for å spille LIV-golf ble både hudflettet og latterliggjort. De som takket nei, som vår egen Viktor Hovland, ble hyllet for sin moral. I dag står Hovland & Co igjen som forrådte av eget forbund. Golf-sporten solgte sin sjel.

    Foreløpig er det bare enkeltklubber innen fotballen som har gjort det samme, men frykten for en full overtakelse også der er overhengende.

    Da er moroa over. PIF (fen) forsvinner.

    Relaterte artikler

    Del artikkel

    spot_img

    Siste nytt

    Nyhetsbrev

    Få siste nytt rett i mailen