More

    På tide å levere

    Dette er en eksklusiv artikkel. Kun abonnenter har tilgang.

    Vennligst abonner for å låse opp dette innholdet.
    *Betalingskort må benyttes ved bestilling.

    Mitt fotballhjerte banker ekstra for Brasil når vi snakker landslag. Jeg er gammel nok til å huske VM i Mexico i 1970, og spillere som Pelé og Jairzinho vokser definitivt ikke på trær. Siden har jeg gledet meg over Zico, Éder og Sócrates, Ronaldo, Ronaldinho og Roberto Carlos. Og forsøkt å få foten for Neymar.

    Hvilket har vist seg vanskelig, etter som han ikke leverer noe annet enn teatralske ruller når det blir alvor. Nå er det på tide at han beviser at han er en virkelig stor spiller. Som 30-åring i sitt tredje VM, kan han ikke lenger slippe å leve opp til den historien han ønsker å skrive om seg selv. Han må bruke dette mesterskapet til å vise at han er stor gutt, og at han kan bruke sitt ubestridte talent til å sørge for at Brasil vinner sitt første VM på 20 år. Samtidig kan han som en liten bonus sørge for at verken Messi eller CR7 får gleden av å ta med seg et VM-gull inn i sine snarlige pensjonstilværelser.

    Brasil forventer alltid triumf

    Trener Tite har hatt jobben siden 2016, og VM skal etter planen bli hans svanesang. Han vet at hans plass i historiebøkene avhenger av at dette mesterskapet blir ett den stolte fotballnasjonen kan glede seg over. De ydmykende tapene for Tyskland og Nederland i deres eget VM i 2014 kommer riktig nok aldri til å havne i glemmebøkene, og kvartfinaletapet i 2018 er også for svakt. Tite sørget riktig nok for Copa America-triumf i 2019, og Brasil er uten tap både i 2021 og 2022. De har vunnet sine sju siste privatkamper, og scoret smått godkjente 26 mål.

    Det er imidlertid ikke bare Neymar som må levere. Overskriften gjelder hele det brasilianske landslaget. 20 år etter at man feiret sitt femte VM-gull, lengtes det etter ny triumf. Spillerstallen er jo også sterk, med et stort knippe rutinerte ringrever som Dani Alves, Thiago Silva og Casemiro, som en sterk ryggrad i et lag som ikke har en eneste unnskyldning for ikke å gå gjennom gruppespillet med full poengpott og styrket selvtillit.

    I tillegg til ovennevnte veteraner har man verdens nestbeste keeper i Allison, strålende Marquinhos i midtforsvaret, og på topp står Gabriel Jesus klar til å løpe seg i filler mens han hjelper Neymar. I tillegg kan både Richarlison og Anthony dukke opp som uforutsigbare jokere når man minst venter det – og mest trenger det.

    Kanskje blir likevel den aller viktigste brikken Bruno Guimaraes sentralt på midten. Han har vært en åpenbaring i Newcastle hele dette kalenderåret, og kombinerer uendelig arbeidskapasitet med kreative egenskaper langt over det gjennomsnittlige blant verdensstjernene.

    Serbia

    Om vi tar utgangspunkt i kvaliteten på enkeltspillerne i Serbias landslagstropp skulle det være en svært enkel reise gjennom gruppespillet. Troppen er fylt til over randen med spillere som har levert om igjen og om igjen på aller høyeste nivå. Det er såpass høy kvalitet her, at uansett hvem den gamle legenden Dragan Stojkovic velger i en startellever, så har han en håndfull storheter som back-up på benken.

    De skal stå opp og være våkne fra soloppgang de som skal demme opp for Dusan Tadic, Sergej Milinkovic-Savic og Aleksandar Mitrovic. Og der må vi egentlig bare stanse oppramsingen.

    Et av kvalifiseringsgruppas største mysterier vil for alltid være hvordan Norge vant borte mot dette laget. Samtidig er det ikke helt atypisk, for Serbia har også en historie som forteller om ufattelig svake sluttspill. I utgangspunktet er de overbevist om at de er best av alle, så et nøkkelspørsmål er hvordan de tackler et eventuelt tap for Brasil i første kamp.

    Men potensialet til å gå videre, det er helt udiskutabelt til stede.

    Sveits

    Jeg liker ikke Sveits. Det begynte jeg med da Barberis, Botteron og de lagkameratene deres slukket Norges VM-drømmer i Bern i 1977. Vi hadde akkurat begynt å drømme om sluttspill etter å ha slått Sverige på Ullevaal, men nei da.

    I tillegg er det sveitiske landslaget alltid så kjedelige å se på. De er så tyske, så tyske. Så forsiktige. Samtidig får de altså resultater, og deres satsing på immigrantungdom inn i akademiene i alpelandet har sendt dem regelmessig til internasjonale sluttspill. Denne gang ved å vinne sin kvalikgruppe foran den nyslåtte europamester Italia.

    Sveit, under ledelse av brødrene Murat og Hakan Yakin, tar garantert sikte på å avansere til cupspillet fra denne gruppe.  Sveits har en god keeper i Yann Sommer, og de har sterke forsvarere og et helt knippe usedvanlig solide midtbanemenn, med legendene Shaqiri og Xhaka i spissen. Disse to synes man jo man har hørt om hele livet, men de er fortsatt ikke mer enn 31 og 30.

    Sveits evige problem er målscorende spisser, eller snarere mangelen på dem på landslagsnivå. Scorer ikke Haris Seferovic, så må de nevnte midtbanegutta trå til (og i skrivende øyeblikk har Shaqiri flere landslagsmål på samvittigheten enn Seferovic.

    Sveits møter Serbia i siste gruppespillskamp, og det forundrer meg ikke mye om det blir en kamp om avansement.

    Kamerun

    Siden Tunisia ble det første afrikanske land som vant en kamp i VM i 1978, og Algerie slo Vest-Tyskland i 1982, har vi ventet på det store afrikanske gjennombruddet. Det har ennå ikke kommet, om vi ser bort fra Kameruns avansement i 1990, og noen sporadiske triumfer fra Senegal i 2002 og Ghana i 2010.

    Kamerun yppet seg for 40 år siden, og slo nesten Italia ut av gruppespillet i 1982. En heldig italiensk utligning gjorde at Kamerun i stedet ble sendt hjem ubeseiret etter tre uavgjorte, men med et mål mindre scoret enn Italia. I 1990 åpnet Kamerun med å slå Argentina i åpningskampen, før de gikk videre fra sin gruppe og kjempet jevnt med England i kvartfinalen.

    Siden har fotballen i Kamerun først og fremst vært kaos, og senere VM-deltakelser har endt som korte skuffelser.

    Årets Kamerun ledes av Rigobert Song, som holder rekorden i antall landskamper for landet. Troppen inneholder spillere med europeiske arbeidsgivere. I høst har vi jo sett hvordan Eric Maxim Choupo-Moting har imponert i Bayern, og sammen med kaptein Vincent Aboubakar danner han et potent spisspar.

    Likevel, med de siste 30 års afrikanske innsatser friskt i minne, er det forbundet med en god porsjon risiko å sette penger på kamerunsk avansement, til tross for at de tok bronse i fjorårets African Cup of Nations.

    Relaterte artikler

    Del artikkel

    spot_img

    Siste nytt

    Nyhetsbrev

    Få siste nytt rett i mailen