Den dagen i mai.
23. mai.
Søndag. Sesongens siste spark på ballen i Premier League. Tilskuere, som knapt hadde fått bruke setene sine gjennom sesongen, hadde sluppet inn.
Nå vandret de hjem. Sulteforet på mer.
Slukøret, med covid-sommer i vente. Ingen fantasy-lag å justere. Ingen kamp å glede seg til. Neil Diamond på øret.
Hører stadig folk si de gleder seg til sommer, og sommerferie. Jeg skjønner det ikke.
Tropevarme, svette laken på soverommet, alle vinduer og dører åpne for i det hele tatt gis muligheten til å puste.
Tabloidaviser, radio og tv som med overdreven iver skal fortelle oss opp og i mente om farene som lurer rundt neste hjørne. Hva skjedde med flåtten?
Jeg savner flått!
Men EM, da. Det har jo vært EM i fotball, for svingende. Vel, ja. Men, nei. Det er klubbfotball som virkelig betyr noe.
Og slik har det vært siden Drillos. Myggen, Tore Andre Flo, Bratseth, Bjørnebye, Gunnar Halle og Kjetil Rekdal.
Heltene, de bare dro
Drømmen gikk i do
Og onkel Lauritz e på video
Kor e alle helter hen?
OL, da? Ingebrigtsen, Warholm, Henriksen, Sondre, Karoline, Hedda, og de andre heltene dine? Nja. Tokyo, tidsforskjell og tomme tribuner? Fraværet av Jann og Karen Marie.
Nei, gi meg høst. Tidlig mørke, antydning til knitrende kjølig grus på kveldsturen.
Musikk på øret.
Jazz på ryska, Steely Dan, The The, Beck, Bjørk, David Sylvian, Jill Scott, Joan Wasser…
Eller en podcast. True Crime. Eller kan hende løperekka for å høre hva min tidligere Lommedalen-nabo Magnus Carlsen har å si om årets Fantasy League.
Carlsen, som visstnok pusler med sjakk på fritiden, er høyt oppe etter å ha hevdet seg tidligere sesonger. Selv har jeg slitt med å nå øvre halvdel i privatligaen med et dusin deltakere.
Alt vil naturligvis snu denne sesongen.
En liten pinne på peisen, BBC, Sky Sports og atten engelske lokalavisers foppallfaner åpne på pc’n. Kan hende noe rødt i glasset, selv på en torsdag.
Det nærmer seg helg. Det nærmer seg Premier League. Forsiktige salgskampanjer er gjjennomført, spesialutgaven på 96 sider er svettet og bannet over, men levert til trykk, mottatt og ligger nå småbrautende stolt på bordet foran meg.
Høsten betyr mer jobb. Veldig mye mer jobb. Verdens beste jobb.
For å skrive om fotball. Om verden beste liga. Hva kan måle seg med det, lissom?
Vel, kan hende min tidligere jobb. Å drive platesjappe var fabelaktig. Musikk til morgen, middag og kvelds. Den jobben ble fratatt meg av fiffige nyvinninger.
Som Spotify og nedlastninger.
Jeg elsker Spotify!
Niognittikroner for en måned med ubegrenset musikk?
Da jeg begynte i bransjen kostet det om lag det samme for én LP. Jackson Browne, Wings eller Joni Micthell. De luktet godt, og hadde gjerne utbrettscover, men lell.
Du er tilgitt, Daniel Ek. Som Arsenal-fan har du uansett måtte betale for suksessen.
Den fiffige nyvinningen som fratar meg Premier League vil imidlertid aldri bli tilgitt. Den dagen Super League blir en realitet, det er dagen jeg pakker godt med proviant og bosetter meg veldig langt (enda lenger) inn i Nordmarka.
Ja, jeg kan fortsatt følge andrediggelag som Plymouth, Luton, Blackpool, Ipswich, Gillingham og Oldham, men noe stort og viktig vil være borte.
Det er torsdag. Auroras heftige Life on Mars-cover tuner ut av øreklokkene. Red Moons Thirsty tuner inn. Om fem minutter er det fredag.
DEN fredagen.
Hvor det tas avspark første runde. Brentford og Arsenal startet ballet. Underpresterende storlag mot nyopprykket optimisme. Hovedstadsball.
Heia begge.
Jeg gleder meg.
Var bare det, via omveier, jeg ville si.
Det, og at jeg allerede begynner å angre tabelltipset.
Jeg lurer faktisk på om Chelsea kan ta det.
