Dette er en eksklusiv artikkel. Kun abonnenter har tilgang.
Luton Town –som er så mye mer enn en trang bakgate rundt Kenilworth Road – skal legge fundamentet for de neste tiårene.
Luton Town skal ikke spille i Premier League, dette om man skal tro de store gigantene og den nye fansen, som ser seg blinde på stjernespillere og stjernelag. Men Luton Town gir oss gamlinger litt av troen tilbake. Troen på at ikke alt kan kjøpes for penger. Og troen på at hardt arbeid og dyktige mennesker også kan oppleve oppturer.
Et budsjettert nedrykk for Luton Town
For fire år siden stod jeg utenfor Griffin Park (RIP) for å ta en siste kikk på de fire pubene rundt Brentfords vakre stadion. Matchen jeg skulle se var Brentford – Luton i Championship, og til tross for en øl på hvert hjørne, vandret jeg skråsikker inn for å se det jeg trodde var et kommende Premier League lag mot et kommende League One-lag. Hjemmelaget vant 7-0. Luton virket fortapte, og altfor små i deres debutsesong på nivå to. Jeg tok feil.
Raskt læringskurve og reansettelse av Nathan Jones sørget for at Luton holdt seg på mirakuløst vis, og fire år senere er de under ny manager klar for en overraskende sesong på øverste nivå. Tilbake for første gang siden 1992, og klar for en rolle som festbrems hver eneste uke – og en visshet om at et nedrykk ikke vil være krise. For klubben kom dette opprykket noen år for tidlig, men det er helt passende at Kenilworth Road fikk oppleve Premier League og i samme åndedrag være sterk bidragsyter til midlene som trengs i byggingen av deres nye stadion.
Denne sesongen vil sikre Luton i uoverskuelig fremtid – uavhengig om det blir nedrykk eller ei.
Aldri panikk

Luton-fansen er oppriktig glad i sine eiere. En gjeng som aldri har fått panikk siden klatringen startet i National League for knappe ti år siden. Så heller ikke for fire år siden da de sang julen inn med 0-7 og jumboplass på nivå to. Så ikke da suksessmanager Nathan Jones forlot skipet for andre gang på fire år midt i en sesong høsten 2022. De hentet den uerfarne 39-åringen Rob Edwards som bare var inne i sitt tredje år som manager – og nettopp hadde fått sparken etter få uker hos rivalene Watford.
Om han ble smittet av Luton eller Luton smittet av han vet vi ikke, men han fremstod som den roligste personen på gaten der han løftet Luton til nye høyder og gjennom en seirende straffesparkkonkurranse på Wembley.
-Jeg kjøper ikke dette underdog-begrepet lengre. Vi er kanskje små, men vi er ikke underdogs. Vi er der vi er fordi vi er gode nok. Det er ikke noe magisk eller utrolig. Vi er der fordi vi gjør de rette tingene, sa Edwards mot slutten av sesongen som endte med opprykk. Og kanskje må han gjenta dette den kommende sesongen. En sesong der alle vil omtale Luton Town som den lille klubben som på mirakuløst vis skal opp mot gigantene i Premier League.
Mannen i gata – skal ut på matta
De fleste spillerne på Luton Town kan gå i fred på gaten. Det er få stjerner, men mange helter på dette Luton Town-laget. Laget vil fortsette med sin type fotball der raske og direkte angrep med fokus på gjenvinning høyt i banen og et bunnsolid forsvarsspill er nøkkelordene. I front av dette står stopperen Tom Lockyer. Mr Luton – eller Franz Beckenbauer som noen liker å kalle han – ble i fjor kåret til årets spiller i klubben og er kapteinen som går foran i krigen, i tillegg til å være en meget habil fotballspiller.
Under den eventyrlige Wembley-finalen kollapset Lockyer tidlig i oppgjøret, og ble sendt på sykehus der han måtte gjennomføre hjerteoperasjon. Heldigvis er han klarert for en ny sesong der han og frontspiss Carlton Morris blir viktige brikker i deres forsøk på å holde seg oppe.
Og hva vil være mer passende enn at Tom Lockyer og Pelly Ruddock Mpanzu fører laget ut på gressmatten i deres første kamp og får hyllesten de fortjener. Den ene tilbake fra hjerteoperasjon, og den andre den eneste spiller som har spilt seg oppover divisjonssystemet fra National League til Premier League med en og samme klubb. Luton Town.