Erling Braut Haaland stjeler naturligvis mesteparten av overskriftene, men gårsdagen var en av de mest positive kveldene for norsk landslagsfotball på veldig, veldig lenge.
En historisk landslagskveld
36 landskamper, 34 mål. Norge har aldri hatt en scoringsmaskin som Erling Braut Haaland tidligere, og vi kommer ganske sikkert aldri til å se maken igjen, noen gang. Jørgen Juves rekord på 32 stod seg i mesteparten av et århundre, før oksen fra Jæren satte i gang med sitt personlige mål om å utslette enhver midtstopper som stod i hans vei.
Haaland debuterte det norske landslaget i september 2019, men det skulle gå nesten ett år før det første landslagsmålet satt, i september 2020. Siden har han ikke sett seg tilbake. Det ble ganske tidlig klart at Haaland ville være mannen som slettet Juves scoringsrekord, og her kommer litt ubeskjeden selvskryt. Når tippet undertegnede at rekorden ville bli tatt alle disse årene tilbake? Svaret får du her:
Trolig over 100
OK, så bommet jeg på én dag, men tipset om at det i oktober 2020 ville gå fire år før Haaland nådde 34 landslagsmål, sier bare litt om hvilket potensial jærbuen viste som purung jypling, med en forkjærlighet for farse. Så, det naturlige spørsmålet nå er, hvor mange landslagsmål vil Haaland komme opp i totalt før han en dag legger fotballskoene på hylla?
Jeg traff nokså ubeskjedent på tipset om at det i oktober 2020 ville gå fire år før Juves rekord ville være historie og stikker gjerne hodet frem igjen. Jeg skal ikke komme med et nøyaktig tall, men at Brauten kommer til å nå over 100 landslagsmål føler jeg meg nesten sikker på. 34 landslagsmål på fire år vil ta ham til 102 kasser i løpet av de neste åtte årene, og hvis Norge begynner å kvalifisere seg til mesterskap også (haha), så føler jeg meg ganske trygg på at superstjernen vil komme opp til utrolige tresifret antall landslagsmål. Wow.
Rakrygget landslagssjef
Men, Haalands rekord var langt fra det eneste positive i gårsdagen festaften på Ullevaal. Jeg kan ikke huske å ha delt ut så høye stilpoeng til så mange spillere i en spillerbørs til det norske landslaget før, og skrytet er velfortjent. Ståle Solbakken har blitt saget ned av de fleste eksperter og forståsegpåere i løpet av det siste året, etter nok en mislykket mesterskapskvalifisering. Men, Solbakken skal ha ros for måten han har stått fjellstøtt i stormen, og løftet både prestasjoner og resultater denne høsten.
Etter 0-0 mot Kasakhstan var tilliten til landslagssjefen på et historisk bunnivå. Bare noen dager senere gjenreiste han nasjonens ære med en flott og viktig seier mot Østerrike, og endelig var det vår tur til å ha millimeterne og marginene på vår side. Så, er seirene mot Østerrike og Slovenia nok til at vi skal legge all vår tillit til at Solbakken tar Norge til mesterskap i 2026? Kanskje ikke. Men, gårsdagen var uansett veldig oppløftende, og den desidert beste prestasjonen under hans ledelsle, i alle fall som jeg kan huske.
Kommende verdensstjerne
Antonio Nusa er en blivende verdensklasse-spiller, og hadde Luka Modric slått en utsidepasning som Leipzig-profilen gjorde i går, ville en unison, global fanskare snublet over hverandre for å komme med de mest rosende superlativene. 19-åringen, ja, nittenåringen, stortrives i rollen han har fått av Solbakken, og det skal landslagssjefen ha skryt for. Dessuten blir samarbeidet mellom Haaland og Alexander Sørloth stadig bedre, og Sander Berge spiller seg stadig bedre i den norske landslagstrøya.
Det er desto mer imponerende at Slovenia ble slått såpass overbevisende i går uten Martin Ødegaard og Oscar Bobb tilgjengelig. Slovenerne tapte tross alt ikke i løpet av ordinær tid i noen av kampene sine under EM, og var vanskelige å bryte ned i Tyskland. Aller helst skulle vi jo gjerne hatt både Ødegaard og Bobb tilgjengelig mot Østerrike på søndag, for det vil bli en atskillig tøffere test enn hva Slovenia stilte opp med i går kveld. Men, dette var uansett veldig lovende, og en av de hyggeligste landslagskveldene på veldig, veldig lenge.
