Opptakten til VM blir mørkere for hver dag som går.
Fotball-VM er bare et snaut døgn unna, men det sportslige har blitt fullstendig satt i skyggen av Qatar og FIFA sine smålige standpunkter til alt som måtte ligne på kritikk. Nasjonens menneskesyn og arbeidsvilkår har blitt dokumentert i en såpass stor grad at det er umulig å snu seg vekk fra det. Briljant journalistikk, fra blant annet Josimar, har vært med på å avdekke grusomhetene og omstendighetene rundt dette skammens mesterskap.
Fredag ble en ny milepæl for tidenes mest kontroversielle verdensmesterskap i fotball. Dagen startet med nyheten om at Qatar har gjort helomvending og kommer likevel ikke til å servere alkoholholdig øl på kampene, kun i øl-teltene utenfor stadion tre timer før og etter kamp. Da Qatar bladde opp svimlende summer for å arrangere VM for 12 år siden, lovet landet at fansen skulle få lov til å kose seg med en øl eller to under kampene. Det at de gjør helomvending snaut 48 timer før avspark, er ingenting annet enn en snedig måte av Qatar til å si «F*** ta dere, Vesten» på, la det ikke være noen tvil.
Rosinen i pølsa ble servert av sjefsskurken selv, Gianni Infantino, på «pressekonferansen» ikke så lenge etterpå. I stedet for å invitere pressen til spørsmål, innledet FIFA-presidenten med en 59 minutter lang monolog hvor han gikk til knallhardt angrep på vestlige land og kulturer, som har våget å kritisere Qatars skikk og bruk. Han fulgte like godt opp med å forklare at han følte seg som både en qatarer, homofil, araber og afrikaner, som handikappet og en fremmedarbeider.
– Men, jeg er selvsagt ikke qataerer, ikke araber eller afrikaner, ikke homofil og ikke handikappet. Men, jeg føler meg som det, fordi jeg vet hvordan det er å bli mobbet som en utlending i et fremmed land, fulgte Infantino opp med.
Jeg skal gi deg noen sekunder til å la den uttalelsen synke inn.
Sånn.
Jeg er helt sikker på at FIFA-presidenten vet nøyaktig hvordan det er å bli truet på livet, hvordan det er å bli drept, og hvordan det er å leve i frykt fordi du har begått den kardinalsynden det jo er å elske et annet menneske. Hvordan det er å gå på jobb om morgenen og være langt fra sikker på at du er i live når arbeidsdagen er over. Hvordan det er, når du først har kommet deg i live hjem fra jobb, og sitte i et lite bøttekott av et «hjem» og lure på om familien i hjemlandet har nok til å overleve, fordi du knapt har råd til å sende hjem penger selv. Klart at det ikke er noe verre enn å få noen spydige kommentarer på en sveitsisk kostskole.
Når dette mesterskapet er over om en måneds tid, kommer det sannsynligvis til å bli husket for alt annet enn fotballen. Det sportslige er i skyggen av brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Hvorvidt det er riktig å boikotte vinterens VM og hoppe bukk over blant annet Lionel Messi sitt siste store mesterskap, sitter ikke jeg med noen fasit på. Det gjør kanskje ingen. Jeg har kommet frem til at jeg skal se det jeg får tid til, og jeg synes også det er et viktig poeng at Qatars sportsvasking-prosjekt har hatt motsatt effekt. Ingen av oss som kommer til å se VM-bildene fra sanddynene kommer til å la oss lure av all glamouren vi ganske sikkert kommer til å bli servert.
FIFA og VM har sagt «F*** ta Vesten». Det går an å gi fingeren tilbake og likevel følge med på fotballen.
