Det var ikke slik Spania hadde sett for seg starten på VM. Mot Kapp Verde hadde Luis de la Fuentes lag ballen, trykket, strukturen og sjansene, men ikke målet. Det var en kamp Spania normalt vinner ni av ti ganger, men fotballen har en egen evne til å straffe lag som lar motstanderen leve. Kapp Verde forsvarte seg heroisk, Vozinha sto som en mur, og plutselig sto Spania igjen med ett poeng, null scoringer og et ubehagelig behov for å bevise at gullstempelet ikke bare er pynt.
Det gjør kveldens kamp mot Saudi-Arabia langt mer interessant enn den på papiret burde vært. Spania er et bedre lag i alle ledd, men presset er større enn før åpningskampen. En ny poengdeling vil gjøre siste gruppekamp mot Uruguay langt mer ubehagelig enn nødvendig. En seier vil roe ned alt. En stor seier vil sende signalet Spania egentlig skulle sendt allerede i første runde.
Og det er nettopp derfor dette lukter spansk reaksjon.
Saudi-Arabia kan lukte blod
Saudi-Arabia kommer ikke til Atlanta uten selvtillit. De grønne falkene fikk en sterk start på mesterskapet da de spilte 1-1 mot Uruguay, og det var ikke en kamp der de bare overlevde. De tok ledelsen før pause ved Abdulelah Al-Amri, sto godt i perioder og tvang Uruguay til å jage lenge før utligningen kom ti minutter før slutt.
Det resultatet passer perfekt inn i Saudi-Arabias VM-identitet de siste årene. Dette er ikke et lag som vinner på ballbesittelse, lange angrepssekvenser eller individuell overlegenhet mot de største nasjonene. De vinner respekt ved å være vanskelige. De forsvarer seg med stolthet, løper mye, spiller med høy kollektiv energi og har nok kvalitet i enkeltspillere til å straffe favoritter som blir slurvete.
Alle husker Argentina-kampen i 2022, og selv om dette er et annet Saudi-Arabia, med Georgios Donis som landslagssjef og ikke Hervé Renard, ligger noe av den samme faren der. Salem Al-Dawsari er fortsatt kaptein, symbol og kreativt samlingspunkt. Firas Al-Buraikan gir laget en hardtarbeidende og bevegelig spiss, mens Saud Abdulhamid er en av få spillere i troppen med europeisk klubbhverdag og viktig fart på kanten.
Problemet er bare at Saudi-Arabia trolig må forsvare seg enda lavere og enda lengre enn mot Uruguay. Spania kommer til å eie ballen. Spania kommer til å flytte dem fra side til side. Og denne gangen vil spanjolene neppe bruke 70 minutter på å forstå alvoret.
Spania må finne bredden og tempoet
Det store spørsmålet etter 0-0 mot Kapp Verde er ikke om Spania er gode nok. Det er de. Spørsmålet er hvordan de skal gjøre dominansen sin mer ubehagelig for motstanderen.
Mot Kapp Verde ble det for mye nesten. Nesten gjennombrudd, nesten presisjon, nesten mål. Det var mye kontroll, men ikke nok kaos. I slike kamper trenger Spania mer fart i pasningsspillet, mer én-mot-én på kantene og flere løp inn bak et forsvar som i utgangspunktet bare ønsker å overleve.
Derfor blir Lamine Yamal en nøkkel, enten han starter eller kommer inn fra benken. 18-åringen har slitt med hamstringproblemer inn mot mesterskapet og er neppe klar for 90 minutter i full fyr, men det er få spillere i verden som kan endre kampbildet raskere. Han binder opp to spillere, skaper ubalanse og tvinger lavtliggende forsvar til å velge. Skal de støte ut og åpne rom bak seg, eller falle enda lavere og slippe Spania nærmere boksen?
Det er også derfor spill på Lamine Yamal som målscorer anytime er mer interessant enn det umiddelbart høres ut. Saudi-Arabia vil trolig legge mye ressurser i å stenge sentralt, og da kan Spanias høyreside bli et naturlig område å angripe fra. Yamal trenger ikke mange situasjoner. Han trenger én feilvendt back, ett halvt sekund med rom eller én kombinasjon med Pedri, Rodri eller Dani Olmo.
Spania har dessuten flere veier til mål. Mikel Oyarzabal er smart i boksen, Ferran Torres har landslagsmål i kroppen, Nico Williams kan gi direktehet fra venstre, og midtbanen med Rodri, Pedri og Fabián Ruiz har både kontroll, pasningskvalitet og evne til å flytte motstandere ut av posisjon. Mot et Saudi-Arabia som må løpe mye uten ball, bør trykket øke markant etter pause.
