Hvem har bestemt at Sandefjord ikke har ambisjoner?

Yaw Amankwah mener Tobias Børkeeiet bør være aktuell for klubber som ønsker å kjempe i toppen av Eliteserien – «sånn som Sandefjord ikke har». Det var bare en liten bisetning. Men den lille bisetningen fortjener et ganske stort spørsmål: Hvem har egentlig bestemt det?

Det var egentlig ment som ros.

I TV 2-podcasten Spiss Vinkel snakket Yaw Amankwah varmt om Tobias Børkeeiet etter Sandefjord-spillerens praktkamp mot Viking. «Maestro med stor M», kalte han ham. Amankwah trakk frem scoringen, redningen på streken og den totale prestasjonen, før han begynte å diskutere hvor Børkeeiet kan ende dersom dette virkelig er nivået hans. Brann ble nevnt. Rosenborg ble nevnt. Så kom bisetningen. Amankwah snakket om klubber «som har et ønske om å kjempe i toppen av Eliteserien, sånn som Sandefjord ikke har».

Unnskyld?

La oss få én ting unna først. Sandefjord Fotball er ikke en norsk toppklubb. Ikke i betydningen Bodø/Glimt, Brann, Viking eller Rosenborg. Klubben har ikke økonomien, publikumsgrunnlaget, historikken eller troféskapet til å hevde noe annet. Men det var heller ikke det som ble sagt. Det ble sagt at Sandefjord ikke har ønske om å kjempe i toppen av Eliteserien. Og det er noe helt annet.

Hva er egentlig en ambisjon?

Kanskje er problemet at norsk fotball har fått en litt merkelig definisjon av ordet. Er man ambisiøs først når styrelederen stiller seg foran pressen og annonserer medaljemål? Må man kjøpe spillere for 30 millioner kroner? Må det stå 15.000 mennesker på tribunen før klubben får lov til å drømme større? Eller kan ambisjon også være å systematisk flytte grensene for hva som er mulig med de ressursene man faktisk har? For dersom det siste teller, er det ganske vanskelig å se på utviklingen i Sandefjord Fotball de siste årene og konkludere med at dette er en klubb uten ambisjoner.

Bare se på trenerne. Martí Cifuentes kom til Sandefjord i 2018. Han tok klubben tilbake til Eliteserien på første forsøk etter nedrykket og etablerte etter hvert et fotballag som fikk oppmerksomhet langt utenfor kommunegrensa. Karrieren hans etter Sandefjord er ganske illustrerende. Via Hammarby gikk ferden til Queens Park Rangers i Championship og senere Leicester City. Da Leicester ansatte ham sommeren 2025, trakk klubben selv frem hvordan Cifuentes hadde transformert både spillestilen og prestasjonene i Sandefjord.

Etter Cifuentes tok Hans Erik Ødegaard og Andreas Tegström over. De fortsatte å holde Sandefjord i Eliteserien, utvikle laget og spille en type fotball som gjorde at langt større klubber fulgte med. Ødegaard forlot etter hvert klubben til fordel for Lillestrøm. Tegström ble igjen. Og Sandefjord har ikke akkurat signalisert at de ønsker å stå stille. I september 2025 forlenget Tegström kontrakten helt ut 2029. Sportssjef Matteus Bårdsen begrunnet det med at klubben ønsket kontinuitet og videre utvikling for å nå sine «utviklings- og resultatmål».

Det høres mistenkelig ut som ambisjoner.

Eliteseriens kanskje mest effektive utstillingsvindu

Så har vi spillerlogistikken. Her mener jeg faktisk Sandefjord fortjener langt mer anerkjennelse enn klubben får. Hvor mange eliteserieklubber har de siste årene vært bedre til å finne spillere relativt få har hørt om, gjøre dem til svært gode eliteseriespillere og sende dem videre til større adresser? Det skjer igjen og igjen. Stefán Ingi Sigurðarson kom til Sandefjord sommeren 2024. Halvannet år senere ble han solgt til nederlandske Go Ahead Eagles for det Sandefjord selv beskrev som en rekordsum. På 42 kamper for klubben scoret han 19 mål, 15 av dem i én eliteseriesesong.

Zinedin Smajlovic er et enda ferskere eksempel. Han kom fra Sandvikens IF på nivå to i Sverige i desember 2024. Halvannet år og 37 tellende Sandefjord-kamper senere ble han solgt til Olympiakos.

Olympiakos. Den mestvinnende klubben i gresk fotball. Sportssjef Bårdsen var samtidig usedvanlig tydelig på hva dette handler om. Kjøp og salg av spillere er en bevisst del av Sandefjords forretningsplan, fordi inntektene gjør klubben i stand til å bygge videre og «ta ytterligere steg». Igjen:

Hvis ikke det er ambisjon, hva er det da?

Sandefjord kan ikke konkurrere økonomisk med de største klubbene. Derfor må de være smartere. De må oppdage spillere tidligere. De må utvikle dem bedre. De må få mer fotball ut av hver krone. Det er ikke et tegn på at man har slått seg til ro med sin plass i hierarkiet. Det er ganske enkelt den eneste realistiske veien oppover.

Flere har begynt å komme

Så er det lett å trekke frem publikumstallene når Sandefjord skal plasseres i boksen «liten klubb». Og ja – Sandefjord er en liten eliteserieklubb. Men også her er utviklingen interessant. I 2023 hadde Sandefjord et gjennomsnitt på 3.868 solgte billetter på hjemmekampene. I 2024 steg tallet til 3.983. Det var en økning på tre prosent. Det høres kanskje ikke voldsomt ut isolert sett, men det bør sees i sammenheng med den generelle retningen rundt klubben – og det vi har sett siden.

I august 2026 var Jotun Arena faktisk utsolgt da KFUM kom på besøk. 6.598 billetter var solgt, og klubben opplyste selv at de kunne ha solgt flere. Riktignok var det «Folkets Kamp», med sterkt subsidierte billetter, og tallene skal derfor ikke brukes som bevis for at Sandefjord plutselig har 6.500 mennesker som betaler fullpris annenhver helg. Men det viser at potensialet finnes.

Og det bringer oss til stadion. Jotun Arena sto ferdig i 2007. Dagens kapasitet er 6.598, og anlegget var et prosjekt til drøyt 100 millioner kroner. Det opprinnelige ønsket var faktisk en kapasitet på rundt 9.000, før økonomien gjorde at kortsidene måtte løses enklere i første byggetrinn. Hundre millioner kroner var ikke småpenger for Sandefjord Fotball i 2007.

Det var et ambisiøst prosjekt.

Og dersom Sandefjord på sikt skulle klare å etablere seg som et stabilt lag på øvre halvdel av Eliteserien, synes jeg slett ikke det er vanskelig å forestille seg Jotun Arena som mer eller mindre fullsatt langt oftere enn i dag. Sportslig utvikling skaper interesse.

Interesse skaper inntekter.

Inntekter gir større sportslig handlingsrom.

Slik bygges en fotballklubb.

Bodø/Glimt spilte mot Florø de også

Og her kommer vi til det som egentlig irriterer meg mest ved hele premisset. Bodø/Glimt spilte i OBOS-ligaen i 2017. De reiste til Florø. De møtte Ull/Kisa. De spilte på nivå to i norsk fotball etter å ha rykket ned året før. Kom ikke her og fortell meg at Bodø/Glimt derfor ikke hadde noe ønske om å kjempe i toppen av Eliteserien.

De var bare ikke der ennå.

Ingen kunne sitte i 2017 og vite at klubben noen få år senere skulle dominere norsk fotball, vinne seriegull og slå store europeiske klubber. Det er nettopp derfor ordet ambisjon eksisterer. Ambisjon beskriver hvor du vil. Ikke hvor du allerede befinner deg. Det er mulig Sandefjord aldri blir Bodø/Glimt. Sannsynligheten taler ganske åpenbart mot det. Men det visste ingen at Bodø/Glimt skulle bli heller da de pakket bagen for bortekamp i Florø.

Det er lov å ville mer

Sandefjord Fotball har mindre penger enn Brann. De har færre supportere enn Rosenborg. De har et mindre stadion enn Viking. De har ikke Bodø/Glimts europeiske inntekter. Det forteller oss at veien til toppen er vanskeligere. Det forteller oss ingenting om hvorvidt klubben ønsker å gå den.

Jeg er dessuten rimelig sikker på at Andreas Tegström ikke sender spillerne sine ut på banen mot Brann, Viking eller Bodø/Glimt og sier:

«Gutter, disse har større ambisjoner enn oss. Ettmålstap er fint.»

Sandefjord går ut for å vinne. Så forsøker de å vinne neste kamp også. De prøver å hente en spiller som kan gjøre laget litt bedre. Utvikle en annen som kan selges dyrt. Ansette dyktige trenere. Beholde dem når de kan. Øke inntektene. Få flere mennesker på stadion. Flytte klubben én plass opp på tabellen, og deretter én til. Ingen av delene garanterer at Sandefjord blir en toppklubb. Men det er omtrent slik en klubb forsøker å bli det.

Yaw Amankwah hadde egentlig et godt poeng. Tobias Børkeeiet spiller på et nivå som gjør at større norske klubber selvfølgelig bør følge med. Dersom Brann en dag trenger en erstatter på midtbanen, er det fullt mulig Børkeeiet vil være interessant. Kanskje kan Rosenborg også bli aktuelt. Det er en helt legitim diskusjon.

Men den diskusjonen trenger ikke premisset om at Sandefjord Fotball mangler ønske om å kjempe i toppen. For det er forskjell på å være liten og å tenke smått. Det er forskjell på å mangle ressurser og å mangle ambisjoner. Og det er forskjell på å ikke være en toppklubb ennå – og å ikke ønske å bli en.

Så jeg spør igjen:

Hvem har bestemt at Sandefjord ikke har ambisjoner?