More

    EM: 5 høydepunkter så langt

    Jeg er vel ikke den eneste til å kjenne på den enorme gleden over å ha noe å glede seg til hver eneste dag for tiden. EM og VM i fotball er en velsignelse for alle oss med hjertet i denne idretten og en tilsvarende forbannelse for de som ikke er spesielt interessert og som blir forsynt med denne idretten uansett hvor de snur seg i løpet av den snaue måneden mesterskapet varer.
    Kampene kommer på løpende bånd, og gjennom gruppespillet blir vi forsynt med to eller tre kamper – hver dag. What a time to be alive. Lengselen etter fotballkamper har imidlertid ikke vært den største grunnen til den store gleden vi nå kjenner på. Sesongen gjennom pandemiåret har gjort at vi har blitt forsynt med som regel minst én kamp fra en av de fem store europeiske ligaene hver dag, kun avbrutt av trivielle Champions League og en landslagspause nå og da.
    I dag, tirsdag, er EM 2020 fire dager gammelt, ett år på overtid, og vi står overfor foran mesterskapets største dag hittil. De regjerende mesterne Portugal skal bryne seg på en av “vertsnasjonene” Ungarn, foran et fullsatt Puskás Arena i Budapest. Verden har ikke sett en fotballkamp på toppnivå med fulle tribuner siden åttedelsfinalen i Champions League mellom Liverpool og Atlético Madrid i mars 2020. Kvelden avsluttes med det nydelige oppgjøret mellom Frankrike og Tyskland, så kan hende burde jeg ventet med å skrive denne bloggen til i morgen. Likevel drister jeg meg til å liste opp hva jeg har gledet meg aller mest over hittil i dette europamesterskapet.
    1. Fans på tribunen igjen
    Vi fikk en liten forsmak i den siste Premier League-runden og Champions League-finalen, men Gud bedre så godt det er med meningsfulle kamper med folk på tribunen igjen. Arenaene er stort sett ikke mer enn en fjerdedels fulle, men fansen har vært så sulteforet på å se live fotball at de får det til å høres ut som stadion er fylt til randen og vel så det. Jeg er nok ikke den eneste som etterhvert fikk den falske stadionlyden langt opp i halsen, og det å endelig få høre nasjonalsanger og supportersanger bli sunget av full hals, er nok til å få en tåre i øyekroken.
    2. Dommerne
    Det har allerede blitt nevnt av både kommentatorer og alskens eksperter og supportere på Twitter, men dømmingen har så langt vært forbilledlig. Dommerne er stort sett gjenstand for utelukkende kjeft, men denne gangen er det på tide med en reell hyllest av mennene i sort og med fløyte. Samtlige dommere har så langt lagt seg på en unison liste med rom for tøffe, fysiske dueller og kampene blir ikke lenger blåst i stykker som vi har blitt vant til. Bruken av VAR har også vært eksemplarlisk, og dommerne i Premier League ser nok til dømmingen i EM og lurer på hva i all verden de har holdt med de siste årene. 
    3. Fotballens solidaritet
    Den skrekkelige hendelsen i Parken på lørdag satte en støkk i oss alle. Vi TV-seere ble dessverre forsynt med så altfor mye av det svært dramatiske kvarteret med Christian Eriksen, og i løpet av disse minuttene holdt en hel verden pusten. Det aller mest gledelige i EM hittil er selvsagt at det ser ut til å ha gått så bra som overhodet mulig med Eriksen, men vi har også fått se hvilken kraft og solidaritet fotballen har når den samles og slår ring om en av sine egne. Lagkameratenes opptreden kommer aldri til å bli glemt – ei heller støtten som ble vist av spillere, trenere og fans verden over. Fotball er mektig.
    4. Italias comeback
    Si hva du vil om Azzurri, men Italia trenger et landslag som hever seg i mesterskapene, og mesterskapene trenger et Italia som hever seg. Hvis 27 sammenhengende kamper uten tap ikke var et bevis nok på at Italia er tilbake, så demonstrerte Roberto Mancinis mannskap comebacket med et brak med 3-0 i åpningskampen mot Tyrkia. Fremføringen av deres mektige nasjonalsang demonstrerte med all tydelighet hvor tente spillerne var på å slå tilbake etter at de ikke kvalifiserte seg til VM i 2018. Tre år senere, regnes Italia som blant favorittene til å vinne EM.
    5. Drømmer blir til virkelighet
    Det er lett å glemme at de styrtrike mangemillionærene som løper etter en ball i 90 minutter en gang var vanlige dødelige, som oss. Raheem Sterling ankom den engelske hovedstaden London fra mildt sagt moderate kår i Kingston, Jamaica som femåring. Fra leiligheten til han og moren hans skuet han hver dag bort på den mektige buen som henger over Wembley og drømte om å en gang score på akkurat denne banen, for England i et stor mesterskap. Søndag ettermiddag ble drømmen til virkelighet for Wembley, som har gjennomgått mye i karrieren. Fremdeles er han bare 26 år, og i løpet av de neste ukene kan også drømmen om å vinne et mesterskap gå i oppfyllelse.

    Relaterte artikler

    Del artikkel

    spot_img

    Siste nytt

    Nyhetsbrev

    Få siste nytt rett i mailen