Ventetiden har vært like lang som alltid, men denne sommeren har man savnet EFL ekstra
For så fort Oldham var klare for The Football League igjen var sesongen over. Alle opprykkene og nedrykkene var i boks. De 72 i EFL kunne starte forberedelsene. Men hva med oss andre? Vi måtte ta til takke med et stykk tragisk påfunn i USA med fotballkamper i stekende varme mellom spillere som blir tvunget til å gjennomføre nok en turnering etter ti måneder med knallhardt kampprogram. Og for ikke å nevne VAR. Denne fantastiske skapningen vi alle er blitt så glad i, eller hva?
Når man gløttet innom Messi og co kom savnet. Savnet av Kenilworth Road som offer seg over nok en hårreisende takling av Liam Walsh. Savnet av Edgeley Park som bare maner spillerne sine fremover i jakten på seiersscoringen i kveldsmørket. Bradford som sikrer opprykket på et bedritent skudd i det 96 minutt i aller siste ligarunde, eller Barnet som høvler over alle lag med sjarmerende fotball. Endelig er de tilbake.
Gleden av å se, ja la oss bruke det oppbrukte uttrykket litt til, ekte engelsk fotball. Eller så ekte som det er mulig å få det i disse dager. Gamle slitne stadionanlegg med trøtte slitne engelskmenn, og kvinner, som trenger denne ene gode opplevelsen for å komme seg gjennom en ny uke. Og som faktisk får servert underholdende fotball som bølger frem og tilbake, veldig ofte uten mål og mening, men plutselig gir alt mening likevel. Når den fjortende klareringen rett opp i luften fra Liam Mandeville sender Paddy Madden alene gjennom. Stillhet, avslutning, brøl.
Brølet stilner ikke. Det er ingen VAR som ødelegger brølet. Brølet bare er der helt frem til det stilner naturlig av nervøsitet over å miste ledelsen i sluttminuttet. Ja, for akkurat det skjer ofte i EFL. Dramaet som så ofte, trolig oftere enn noen annet sted, inntreffer nettopp EFL. Vi kjemper til fløyta går. Alt kan skje. Og det skjer.
Så er man i gang. Tre poeng, ett poeng og null poeng. Men ny sjanse bare noen dager senere. For her spiller vi lørdag, tirsdag, lørdag, tirsdag, lørdag, tirsdag, utsatt grunnet vann på banen, tirsdag og lørdag.
Sånn går det. Helt frem til jubelbruset hos noen i mai. Sorgene hos andre. Turen til Wembley for noen, og den tunge veien hjem fra Wembley for andre.
Slik går årene. Slik går sesongene. Her nede i League One og League Two fortsetter sjarmen hvert bidige år. Vi henger oss på og blir med på kaoset og jubelscenene så godt vi kan før vi setter oss ned for å vente på nytt.
For lite kan måle seg med den ekte fotballen. Den fotballen som ikke får hatet til å flomme over på sosiale medier. Der man ikke bryr seg om hvilke lag som har flest følgere på twitter. Her bryr man seg om sin klubb, og hvordan i helsikken den skal overleve det neste året.
For neste protest over dårlig eierskap.
For neste signering som skal gjøre alt godt igjen.
For salget av stjernespilleren som var lei av dårlig gressbane på Rodney Parade.
For de tre poengene som kan ta ditt lag til himmels.
Eller ut av helvete.
EFL-sesongen er i gang. Og her finner man ingen Gianni Infantino.
Bare super Paul Mullin og Will Griggs on fire.
IKKE FÅTT TAK I VÅR SPESIALUTGAVE MED ALT OM LIGASTART I LEAGUE ONE OG LEAGUE TWO? FÅ DET HER
