Endelig er ventetiden over. Endelig skal verdens beste landslag igjen sørge for at vi får oppleve uforglemmelige øyeblikk på rekke og rad. Denne gang i et VM med tidenes beste norske landslag som en av deltakerne.
Ingressen beskriver mine forventninger til fotball-VM slik de har vært i over 50 år nå. Samtidig, om jeg er helt ærlig, så er ikke den intense forventningen nå på samme nivå som foran VM i Vest-Tyskland i 1974. Det er det selvfølgelig flere grunner til, og det kommer jeg tilbake til senere. Men først vil jeg ta for meg noe som dukket opp på Facebook her akkurat i det jeg skulle sette meg ned og forfatte en tekst om VM 2026.
«Dine sterkeste minner fra fotball-VM stammer fra det mesterskapet du opplevde som 11-åring,» sto det plutselig foran meg. «Eller det verdensmesterskapet som traff deg nærmest den alderen». Jeg trengte ikke spesielt lang betenkningstid før jeg kunne si meg relativt enig. Samtidig slo det meg at det neppe var tilfeldig at nettopp denne påstanden åpenbarte seg akkurat nå.
Beckenbauer og Cruyff, men først og fremst Breitner
Da VM i Vest-Tyskland gikk av stabelen var jeg 12 år gammel. Jeg debuterte som tilskuer to år tidligere, og jeg var på Ullevaal da Norge møtte Nederland i september 1973. Jeg hadde sett Johan Cruyff live, i tillegg til noen få Ajaxkamper på TV. Vi som elsket de geniale angripere, beundret selvfølgelig Cruyff. Vi øvde på Cruyff-vendinger på gressplenene der det ikke var lov å spille fotball. Og vi kunne navnet på hele lagoppstillingen til Ajax (som for øvrig var 8/11 av det nederlandske landslaget).
Vi kjente også til de tyske stjernene, med keiser Franz og Gerd Müller som levende legender. Mens Cruyff skulle spille sitt første VM, så var Beckenbauer klar for sitt tredje. På hjemmebane, og med finale på Olympiastadion i München. Alle ventet seg en finale mellom nettopp disse to, og det ordnet seg jo etter at Vest-Tyskland tapte for DDR i gruppespillet, og med det unngikk å møte Nederland i gruppespill 2.
For meg dreide imidlertid ikke VM i 1974 seg om hverken Cruyff eller Beckenbauer. Jeg hadde fått en egen favoritt etter å ha sett et bilde av Vest-Tysklands venstreback i Aftenposten. Paul Breitner spilte med nedrullede strømper og hadde fotball-Europas mest omfattende afrofrisyre. Om han var god, visste jeg ikke. Jeg så ham ikke spille fotball før første kamp i gruppespillet. Men Breitner leverte, selv om det var mest rusk i det tyske maskineriet i de første kampene. Venstrebacken vartet opp med langskudd i nota både mot Chile og Australia.
Idoliseringen ble ikke mindre da han med den største selvfølgelighet tok ansvaret for å ta straffesparket på stillingen 0-1 i finalen. Han scoret – iskaldt nede ved stolperoten. Personlig ble min glede enda større da jeg oppdaget at han og jeg delte fødselsdag, han var nøyaktig 10 år eldre enn meg.
… og Sverige
Min personlige VM-feber den gang ble imidlertid utløst av Söta Bror. Det var langt mellom fotballkamper på norsk TV. Det var mer å hente på SVT. Der så jeg høsten Sverige slå Malta på en grusbane, og med det kvalifisere seg for en omspillskamp mot Østerrike. Den ble spilt under dårlige værforhold i Gelsenkirchen, og svenskene vant. Anført av keeperkjempen Ronni Hellstrøm, midtbanegeneral Bosse Larsson og spissduoen Ralf Edstrøm og Roland Sandberg, ble Sverige en favoritt for veldig mange av oss med tilgang til svensk TV.
Mesterskapet? Sverige gikk videre fra gruppespillet, fra samme gruppe som Nederland, og barket sammen med Vest-Tyskland, Polen og Jugoslavia i gruppespill 2. Det ble riktignok to tap, og kun to seire på seks kamper for de blågule, men det ga en femteplass. Men kampen mot Vest-Tyskland var en festforestilling der våre venner fra øst på ingen måte lot seg overkjøre. Og Edstrøms scoring i den kampen er fortsatt topp ti VM-mål for meg.
Brølende mus
De neste seks verdensmesterskapene gikk jeg glipp av svært få kamper, og da kun fordi to ble spilt samtidig. Hovedregelen er vel at jeg ser minst 85% av kampene i hvert VM. Inntrykkene fra disse mesterskapene er selvfølgelig mange og varierte, men en gjennomgående favoritt er historiene om lilleputter som ypper seg.
Jeg husker spesielt godt Algeries seier over Vest-Tyskland i 1982, kanskje først og fremst fordi jeg hadde advart om Algerie som en potensiell luring i Fotballavisens preview foran mesterskapet. I samme mesterskap var Kamerun kun et mistet fotfeste unna å slå ut Italia allerede i gruppespillet, og med det advarte de oss om det som skulle komme i 1990, da de slo Argentina i åpningskampen. Er det noen som fortsatt husker matchvinner Francois Omam-Biyik?
Marokko imponerte mange i 1986, og enda flere i forrige VM, mens Senegal VM-debuterte med å slå regjerende mester Frankrike i åpningskampen 2002. Ghana viste sitt virkelige potensiale i 2010, og deres kamp mot Uruguay er kanskje det jeg husker aller best fra et VM uten de store høydepunktene.
Resten av verdens sporadiske VM-triumfer
Lag fra Mellom-Amerika har tradisjonelt slitt med å kvalifisere seg for VM, da de har måtte konkurrere med Mexico og USA om svært få plasser. Men noen har lykkes, og kanskje ser den største bragden av alle Honduras uavgjort mot vertsnasjonen Spania i 1982? I senere tid har Costa Rica yppet seg i et par mesterskap. De slo for eksempel våre med ett så sure brødre i 1990, før de virkelig gjorde vei i vellinga i 2014, da de vant sin gruppe foran Uruguay, England og Italia!
Asia har så langt ikke mye å skryte av. Japan og Sør-Korea er selvfølgelig verdensdelens to beste, men bortsett fra mesterskapet de delte arrangøransvaret for i 2002, har de kun unntaksvis levert noe å la seg imponere av. Sør-Koreas seier over Tyskland i 2018 var deilig å se på, men det hjalp jo ikke – både de og Tyskland reiste rett hjem etter den kampen.
Så hva nå?
For meg har VM og Sverige alltid vært to sider av samme sak. De har som regel vært med, og jeg er såpass rart skrudd sammen at jeg liker våre naboer både i øst og sør. Jeg har ikke nevnt Danmark så langt, og de hadde jo et par minneverdige opptredener i 1986. Men Sverige, de gravde gull i 1994, der Norge også var med. Norge i VM er en abnormitet, så for meg er dette to helt forskjellige sider av samme mesterskap.
I år har vi større grunn til å tro på Norge enn Sverige, noe øvingskampen forrige uke beviste. Sverige har det imidlertid med å heve seg når det gjelder, og når det gjelder VM så har de blågule noen tradisjoner vi ikke kan måle oss med. Foreløpig. Sverige kan fort gå videre fra sin gruppe, og etter det kan alt skje. Også Sverige har nemlig noen offensive jokere som kan avgjøre kamper med egne føtter.
Gleder jeg meg?
Vi skal gjennom flere VM-kamper enn noensinne. For første gang har FIFA hentet inn 48 nasjoner. De klassiske VM fra min barn- og ungdom hadde 16. Utvidelsen til 24 betød noe så uhyrlig som at lag på tredje plass i gruppespillet kan avansere. 32 lag ga igjen rake rør og to beste videre, men iveren etter enda mere penger har resultert i en eksplosjon i antall deltakerland. Det er vanskelig å se at det vil bety at kvaliteten opprettholdes, og det betyr i alle fall at vi får en del kamper det er lettere å hoppe bukk over. Kapp Verde mot Saudi-Arabia kommer jeg neppe til å se, selv om den går på et greit tidspunkt.
Jeg er spent på hvordan lagene vil takle varmen i USA. Jeg var på tribunen under Norges kamper i 1994, og bare det å sitte stille var slitsomt. Klarer vi, og alle andre, rent fysiologisk å spille slik vi vil og er vant til? Jeg kommer til å se mange kamper, for mange vil nok samboeren si. Og selv om mesterskapet skal spilles i verdens minst fotballinteresserte land, så krysser jeg fingrene for at det er flere tilskuere enn tomme seter på tribunene.
Jeg er klar for VM-magi fra Neymar Jr, Kane, Messi, Ronaldo, Nusa, Bobb, Haaland og Ødegård. Eller fra hvem som helst som vil prøve å gå i fotsporene til algirske Salah Assad, honduranske Porfirio Betancourt eller Costa-Ricas Hernan Medford.
Jeg er klar for våkne netter og sovende dager.
Bring it on!
