Dette er en eksklusiv artikkel. Kun abonnenter har tilgang.
En strålende start på forrige sesong ga Tottenham-manager Ange Postecoglou mye velfortjent heder og ære. Siste halvdel av sesongen var imidlertid tilsvarende skremmende dårlig.
Australieren er nok avhengig av at både spill og resultater allerede fra avspark denne sesongen. Det må vises en markant forbedring fra hva vi som supportere led oss gjennom fra november og ut forrige sesong. Hvis ikke, er jeg slett ikke sikker på at Tottenham avslutter sesongen med samme manager som leder laget i dag.
Vi fikk klubben vår tilbake
Tottenham er en klubb som i sitt DNA ikke kan leve godt med managere som har som strategi å kjede motstandere (og supportere) til døde. Mourinho og Conte er den typen, og etter fire år med traurig fotball som kun ga resultater på grunn av at vi samtidig hadde verdens beste og mest pålitelige spiss, kom Ange som en tornado av frisk pust i fjor sommer. Han er umulig å mislike med sin joviale framtoning.
Han er definitivt også meget ambisiøs med tanke på hvordan han vil at spillet skal spilles, og Tottenham utmerket seg forrige sesong (i alle fall fram til katastrofen inntraff mot Chelsea), med å dominere banespillet i de aller fleste av sine kamper. Noe de aldri gjorde under verken Mourinho, Spirito Santo eller Conte. James Maddison spilte skjorta av alle før han ble skadet, og flere andre fikk også vist andre sider av seg selv enn tidligere. Klubbens offensive DNA ble gjenopplivet.
Les også: Alle engelske overganger daglug oppdatert
Elendige i forsvar
Dessverre gjaldt det også bakover på banen. Klubben har, nær sagt siden stiftelsen, vært suspekte i forsvar, og også den siden av klubbens DNA lever videre i beste velgående. Svært få i Premier League var svakere enn Spurs på defensive cornere, og selv om det var åpenbart allerede rundt årsskiftet, var det aldri noe spor av bedring. Det var det heller ikke i siste treningskamp forrige lørdag, da Bayern fikk to skammelig enkle mål på frispark mot bakre stolpe.
Alle Bayerns tre scoringer kom for øvrig etter det jeg personlig var aller mest oppgitt over forrige sesong, nemlig lagets forsøk på kortpasningsspill inne i eget straffefelt. Keeper Vicario leverte et tosifret antall komplett håpløse pasninger på mindre enn ti meters avstand mot Bayern. Den ene ble plukket fra medspiller inne i feltet, de to andre førte til frispark rett utenfor sekstenmeteren. Dette kostet MANGE mål forrige sesong, og fortsetter man slik, kommer motstandernes managere til å gå til sengs med smil om munnen både før og etter sine møter med Tottenham. Det er stor forskjell på ambisjoner og idioti, om noen skulle lure. Risiko bør tas på motstanders halvdel, ikke i eget straffefelt. Ikke sant, Drillo?
Har funnet gull
Sommerens siste treningskamp inneholdt imidlertid også noen svært positive elementer. De to 18-åringene Archie Gray og Lucas Bergvall var begge aldeles strålende i 2. omgang. Gray har spilt «overalt» i sommer, og lørdag leverte han spill på høyreback som langt overgikk alt jeg har sett av Pedro Porro. Han vare MYE bedre i defensivt duellspill, og slo også bedre pasninger enn den noe oppskrytte spanieren.
Lucas Bergvall kan på sin side bli Tottenhams svar på Martin Ødegaard. Han har silkemyk teknikk, et fabelaktig blikk for spillet og han har et herlig driv med ballen i beina. På toppen av det jobber han smart uten ball og har såpass kjappe føtter at han rekker inn i motspiller og får lirket bort ballen også – som han blant annet gjorde rett før han serverte landsmann Kulusevskis scoring nummer to mot Bayern. Fortsetter han sånn, forsvinner Maddison ut av laget i løpet av sesongen, og ut av klubben neste sommer.
