Real Madrid: Det siste diktaturet i fotballen

Mens andre storklubber moderniserer strukturene sine, klamrer Real Madrid seg til en modell som for lengst burde vært historie.

Snipp snapp snute, så var Xabi Alonso ute. Gårsdagens nyhet om at baskeren var ferdig som trener i Real Madrid, var både overraskende og ikke overraskende, samtidig. Andreplass i La Liga, cruisekontroll i Champions League og tapende finalist i Supercopa er gyldig oppsigelsesgrunn i kun Real Madrid, og ingen andre steder. Og sannheten er at Alonsos prosjekt i hovedstaden var dømt til å mislykkes før det i det hele tatt startet. Grunnen heter Florentino Pérez.

Da Xabi Alonso takket ja til å ta over for Carlo Ancelotti i fjor sommer, var det på én betingelse: At Real Madrid gjorde seg ferdig med klubb-VM først. Han ville ta over laget på treningsfeltet i ro og mak, og ikke i trykkokeren i USA med umiddelbart press på å levere. Den mektige klubbpresidenten Florentino Pérez sa klart ifra at det var aldri aktuelt. Xabi Alonso føyde seg, og dermed ble den tidligere Bayer Leverkusen-trenerens autoritet undergravd fra dag én.

Det siste institusjonelle diktaturet

Xabi Alonso ønsket et langtidsprosjekt i Real Madrid, et ord som ikke eksisterer i Real Madrids vokabular, i hvert fall ikke så lenge Pérez regjerer på Santiago Bernabéu. Real Madrid er en klubb som styres av én manns magefølelse. Rafa Benítez varte i seks måneder, Julen Lopetegui i 14 kamper. Da Los Blancos slo erkefienden Barcelona 2-1 i høstens El Clásico, fikk Vinícius Júnior åpenlyst vise sin misnøye med treneren uten noen form for sanksjoner fra klubbens styre og stell. Signalet var krystallklart: I Real Madrid er spillerne viktigere enn treneren.

Med Florentino Pérez har klubben én dominerende maktfigur, og ingen sportsdirektører med reell autonomi. Treneren blir konsekvent ansett som en midlertidig forvalter, og presidenten griper direkte inn i spillerkjøp og salg, kontraktsforhandlinger, taktisk profil, og Pérez bestemmer helt på egenhånd hvem som får tid på Bernabéu, og hvem som ikke gjør det. Real Madrid har vunnet plenty med trofeer under Pérez’ vaktsomme blikk, men det er Real Madrid, kan hende den aller største superklubben i verden. De vil alltid vinne trofeer. Men, følelsen av identitet og tilhørighet forsvinner litt for litt, så lenge Pérez dikterer tingenes tilstand i Real Madrid. Han er i ferd med å gjøre klubben til det siste institusjonelle diktaturet i fotballen, selv de italienske gigantene AC Milan (Berlusconi) og Juventus (Agnelli), har tatt steget inn i fremtiden. Og det blir særlig tydelig når man sammenligner Real Madrid med de andre superklubbene i Europa:

Superklubbene i Europa

I Bayern München har sterke menn alltid hatt sterke meninger, men klubben har likevel forstått én ting Real Madrid konsekvent ignorerer: institusjoner slår individer. Uli Hoeneß og Karl-Heinz Rummenigge bygget makt, ja – men de bygget også struktur. Sportsdirektørrollen er reell, treneren inngår i et definert prosjekt, og selv når Bayern feiler, feiler de innenfor en modell de tror på.

Manchester City representerer den rake motsetningen av Real Madrid. Klubben er eierstyrt, kontrollert og kompromissløs – men også ekstremt langsiktig. Pep Guardiola er ikke en brikke i et spill han ikke styrer; han er selve prosjektet. Spillerkjøpene, akademiet, spillestilen og rekrutteringen er samkjørt. Autoritært, kanskje – men aldri impulsivt.

Paris Saint-Germain har i perioder lignet et kaos av egoer og kortsiktige beslutninger, men selv der finnes det en vilje til å prøve å etablere sportslig autonomi. Sportsdirektører ansettes, sparkes og byttes – men rollen eksisterer. Feilene er mange, men de er ikke ideologiske. De er resultat av søken, ikke av kontrollbehov.

Barcelona, Real Madrids evige speilbilde, er rotete, politisk og ofte selvdestruktivt. Men nettopp derfor er klubben også full av motstemmer. Presidenter utfordres, trenere diskuteres, sportslige retninger krangles frem. Det er et dysfunksjonelt demokrati – men det er fortsatt et demokrati.

I Real Madrid finnes ikke denne friksjonen. Der finnes ingen reell motmakt. Ingen institusjon som står støtt når presidentens vilje peker én vei. Når Florentino Pérez bestemmer seg, blir det slik. Ikke fordi det nødvendigvis er best, men fordi systemet er bygget for å sikre nettopp det.

Det er dette som gjør Real Madrid unikt i dagens fotball. Ikke størrelsen. Ikke trofeene. Men det faktum at klubben fortsatt styres som om én manns dømmekraft er viktigere enn struktur, kontinuitet og identitet. I en tid der selv de mest pengesterke klubbene forsøker å bygge noe som varer, klamrer Real Madrid seg til maktens konsentrasjon.

Naturlig Liverpool-link

Og det er derfor Xabi Alonso aldri kunne lykkes i Real Madrid. Men, det betyr naturligvis ikke at han ikke kan lykkes andre steder. Det har vi allerede sett i Bayer Leverkusen, der han tok tyskerne til historiske høyder. Og akkurat det gjør at Arne Slot bør holde et ekstra øye med personsøkeren sin på trenerkontoret på Anfield, Liverpool. Xabi Alonso var heftig linket til den ledige Liverpool-jobben da Jürgen Klopp annonserte sin avgang for snart to år siden, men da Alonso valgte å ta én sesong til i Leverkusen, gikk Liverpool for Slot.

Nederlenderen vant Premier League-trofeet i sin første sesong på Anfield, en fantastisk triumf, men ingen av øvrige tittelutfordrere virket heller ikke nevneverdig interessert i å yte motstand. Men, så veldig mye annet enn PL-pokalen, var det heller ikke å hente. Pinlig exit i FA-cupen mot Plymouth, ble etterfulgt av både pinlig exit i FA-cupen mot Plymouth, exit i første utslagsrunde i Champions League og heller ynkelig innsats i ligacupfinalen mot Newcastle.

Passer Liverpools profil

Denne sesongen har Slot virket helt ute av stand til å fikse Liverpools problemer. Når noe ikke har fungert, har Liverpool-sjefens forsøk på løsninger vært å enten gjøre det samme igjen, eller sette opp laget i en enda mer defensiv, kjedelig og pragmatisk tilnærming. En tilnærming som overhodet ikke er tilpasset stallen som Slot selv i stor grad har vært med på å sy sammen. Det fremstår heller tvilsomt som dagens Liverpool-trener er i stand til å bygge og foredle et langtidsprosjekt, akkurat slike prosjekter som passer i en klubb som Liverpool og et lag som dagens Liverpool-stall er.

Enn så lenge har fansen på Merseyside holdt seg (relativt) lojale til Arne Slot, men tilliten er ikke uendelig. Liverpools trofaste har i besteparten av to år ønsket seg Xabi Alonso som Anfields vokter, og spanjolen virker å passe klubbens profil som hånd i hanske. Kan hende er det (fremdeles) litt for tidlig for Slot å pakke ut av trenerkontoret på Anfield, men det kan være en idé å ha flytteeskene klare.