La oss bare en stakket stund viske vekk det blotte faktum at det er det glade vanvidd å drive med landslagsfotball akkurat nå. Europa står på sine knær, utslitt av pandemien. Belastningsskader og smitteutbrudd oppstår til høyre og venstre, med stadig hyppigere mellomrom. Flere av klubbene i toppligaene har spilt kamp hver tredje eller fjerde dag siden nyttår. Hva er da bedre enn å spre gjengen utover kontinentet en ukes tid, med all den smittefaren og belastningen det medfører?
Men, samme det. Pampene i UEFA og FIFA har for lengst vist at de er ikke nevneverdig interessert i å høre på fornuft, så lenge det ikke gagner lommeboka. Dermed har vi tre landskamper foran oss den kommende uken, og den første mot Gibraltar er intet annet enn lett oppvarming før alvoret egentlig starter mot Tyrkia og Montenegro Ståle Solbakken kunne knapt fått en enklere motstander enn Gibraltar i ilddåpen som landslagsfotball, men så er det heller ikke her Ståle Salvatore skal opp til eksamen.
Den egentlige testen kommer til høsten, når det begynner å dra seg til i VM-kvalifiseringen. I gruppe med Nederland, Tyrkia, Montenegro, Latvia og Gibraltar, bør Norge ha en fair sjanse for å i alle fall komme på andreplass i gruppa, bak Nederland. Frank de Boers mannskap er naturligvis de store favorittene i vår gruppe, men hvis nederlenderne snubler i en, gjerne mot Norge, eller flere av sine kamper, kan det åpne seg en mulighet for å sikre seg VM-billett på første besøk. Da må Norge kvitte seg med et spøkelsesstempel som har hengt over landslaget i lang tid; «Verst når det gjelder».
Det har skjedd mer eller mindre hver gang de siste 21 årene. Hvis Norge skulle spille en viktig kamp, der kvalifisering til EM eller VM stod på spill, hadde du gode grunner til å løpe til ditt foretrukne spillselskap og tippe på at Norge ville snuble. For vi har snublet. Gang etter gang. Senest mot Serbia i oktober. Norge har vært verst når det gjelder. Hver gang. Enten landslagssjefen har hetet Åge Hareide, Egil Olsen (i hans andre periode), Per-Mathias Høgmo eller Lars Lagerbäck, har våre beste menn sviktet på oppløpet. Det er denne trenden Ståle Solbakken må snu.
Lars Lagerbäck måtte tåle mye kjeft i løpet av sin tid som norsk landslagssjef, særlig på grunn av hans defensive inngang til kampene. Hans seiersprosent på 52,94 er det ingen trenere i norsk landslagshistorie som har slått. Hadde han ikke snublet mot Serbia, men tatt Norge til EM, hadde du ikke holdt denne avisen nå og sett frem til Ståle Solbakkens første kamp som landslagstrener. Kun Lagerbäck og Drillo (i hans første periode) har vunnet over halvparten av kampene de har ledet. Svenskens 18-8-8 er den beste statistikken en trener på det norske landslaget har kunne skilte med. Likevel snublet vi. Igjen.
Likevel sitter vi, i hvert fall undertegnede, med den samme naive positiviteten og optimismen. Gang på gang. Ståle Solbakken var på mange måter det absolutt rette valget av fotballforbundet å ansette nå. Optimismen ble ikke mindre da vi fikk vite at han tok med seg fagmannen og lederautoriteten Brede Hangeland. Og de rår over de beste spillerne Norge noen gang har hatt. Erling Braut Haaland ser mer og mer ut som en juksespiller på et TV-spill for hver uke som går, og den nybakte landslagskapteinen Martin Ødegaard spiller seg stadig varmere i Arsenal-trøya. Tar man med spillere som Rune Almenning Jarstein, Sander Berge, Jens Petter Hauge og Alexander Sørloth, har Norge en grunnstamme med en fantastisk blanding av erfaring og fantastisk talent. Kan hende snubler også Ståle Solbakken, som så mange andre før han. Det svaret får vi trolig ikke før 16. november, når Norge spiller borte mot Nederland i den siste kvalikkampen. Frem til da er det bare å gi Solbakken og «nye» Norge all mulig støtte. Vi har, som vanlig, troa.
© Copyright - Tipsbladet