Norge – England: Ventetiden er verst

Norge – England. Kvartfinale i VM. Hvem hadde trodd? Ikke jeg, neppe du. Nå er vi uansett der. Snart.

23.00 tas det avspark. Eller der omkring, da. Det er visst ikke så veldig nøye i soccer-land. Timene frem dit er uansett veldig lange, og i dager og timer skal ventetiden kortes ned med all verdens uvesentligheter. Hvor mange svensker holder med Norge, og hvorfor så få? Hvor mye tjener Haaland årlig på at også amerikanerne nå har trykket ham til sitt bryst.  Hvor mye betaler ivrige og etternølende nordmenn på fly, kampbillett, kost og losji i Miami? Har Ruter tatt hensyn til at folk skal sent hjem fra VM-festen i hovedstaden? Hvor stor ulempe er varmen og luftfuktigheten for de ulike lag og spillere – når brorparten i begge lag uansett spiller fotball i England?

Varmen er vår største fiende

For å ta tak i det siste først. Varmen i Miami vil neppe gjøre den helt store forskjellen. Seks av ti utespillere i den antatte norske startoppstillingen spiller til daglig i England, mens åtte av ti i den engelske førsteoppstillingen gjør det samme. Det blir hårda bud for begge lag. Den eventuelle fordelen for Norge er at vår største offensive trussel ikke bruker kalorier overhodet før han mistenker målsjanse. Gjedda i sivet osv.

Varmen er uansett tung å bære, men da først og fremst for oss tv-tittere. Det er svettefest over store deler av landet, og når man har nådd min alder – så er den nærmest utålelig. Pulsen blir jo heller ikke lavere når kampnervene begynner å melde seg. Altså omtrent nå, rundt 12.00 – når sola i tillegg står høyest på himmelen.

Ro-ligans

Frankrike er de flestes favoritt til å vinne VM. Og om de vinner eller ei – Paris vil se ut som en slagmark når alt er over. Ingen fare for noe lignende i Oslo. Like imponerende som landslagsguttas ferd til kvartfinale er oppførselen fra norske fotballfans. Alle land som har fått egne helter eliminert fra mesterskapet virker å ha hjerte for norsk suksess (fortsatt ekskludert svenskene), og da mye takket være stemningen fansen skaper.

Her hjemme har det etter kamp vært flere mennesker på Karl Johan enn en normal 17. mai, men det største overtrampet fansen gjør er altså å klatre i lyktestolper for å få oversikt over festen. Staut norsk politi er smilende tilskuere. Danske roligans er etterfulgt av norske ro-ligans.

Tipset

Litt fotball til slutt, før varmen tar knekken på meg. England er naturlige forhåndsfavoritter, men på en god dag kan naturligvis dette gå veien. Ørjan Nyland var av meg, og mange med meg, sett på som det svakeste leddet i den norske troppen før avreise. Så feil kan man ta. Vår burvokter har vært av mesterskapets alle beste sisteskanser. Ikke bare har han vært en tiger på strek og i felt, men han har også fremvist en enorm «kyla» med ballen i bena. Vi trenger ny superkamp av Nyland i kveld.

Sander Berge er fortsatt av Europas mest undervurderte midtbanespillere, og det er helt greit. Bare Asker-gutten gjør som han pleier, så er min personlige favorittspiller mer enn på høyde med sine engelske motspillere. Martin (15) og hele verdens favorittangriper må også levere som de pleier, mens de må få støtten selv de er avhengige av.  Om det er Schjelderup, Nusa, Sørloth eller Bobb som skal stå for serveringen er det Ståle som skal få avgjøre. Grue-gutten har uansett bevist at han vet hvem som fungerer til enhver tid. Vi lar han ta seg av den vurderingen.

Om alt stemmer, så har vi en lang og innholdsrik kveld foran oss. Jeg håper på seier, og har faktisk også god tro på suksess. Og skulle det gå galt, så har det norske landslaget uansett gitt oss et eventyr vi ikke turte drømme om. De fortjener så utvilsomt en såkalt vannportal når de en gang lander på norsk jord igjen. Kan hende møter jeg selv opp på Gardermoen når de vender hjem. Med håp om selv å få en kald dusj. Gudene skal vite at jeg trenger det.