Når man ikke har gjort det dårligere på hjemmebane siden 1923, og når måltørken får det til å svi i halsen og i øynene, er det godt at det er laget helt nederst på tabellen som venter i neste kamp.
Tirsdag 23. februar 2021: Det er ikke riktig hver uke jobben som fotballsupporter svinger like mye. Kun to seire på de siste elleve Premier League-kampene til Liverpool er helt ufattelig. Jeg må innrømme at helgas Merseyside- derby var en spiker for mye i kista. Drømmen om at Liverpool kun var inne i en forbigående formdupp ser ikke ut til å gå over med det første. Og nå kommer meldingene om at Henderson kanskje er ute resten av sesongen etter skaden i Merseyside-derbyet.
Byens blå har ikke vunnet på Anfield siden 1999. Det er 22 år det. Over to tiår der Premier League-naboen ikke har klart å komme seirende ut på de røde byrivalenes hjemmebane.
Denne helga starter ny tidsregning.
Everton var, fram til nå, det levende beviset på hvor mye innflytelse fansen har på Liverpools prestasjoner.
Vi må altså tilbake til 1923, altså nesten hundre år (!), til sist Liverpool tapte fire hjemmekamper på rad. Fra å være helt uslåelige på Fort Anfield, til dette, er vondt. Uansett hvor stor tillit vi har til at Klopp at hans menn vil reise seg under normale omstendigheter.
At ankeret vårt i vanskelige tider, kaptein Jordan Henderson, måtte forlate banen etter å ha spilt i stopperpar nummer 18, eller hva det nå var, denne sesongen, gjorde helga rimelig helsvart. Det var bare å slå av TVen etter kampslutt og spare seg for postmatch-intervjuene og analysene.
Noen ganger lønner det seg å beskytte seg litt fra slik en smerte og salt i sårene, og heller setter på god musikk, tenne lys for bedre tider og slå noe godt i glasset. Puste inn og puste ut og holde seg unna sosiale medier. Jeg måtte også unngå WhatsApp der de blå foreldrene på sønnens fotballag i Liverpool endelig hadde sjansen til å hovere.
Liverpools kryptonitt?
Alt som kan gå galt, virker å gå galt for Liverpool nå. Det er nok fra utsiden et fascinerende syn hvordan et og samme lag, under samme ledelse, kan gå fra å være så suverene, til å bli så svekket. Det er nesten så noen har gjemt noe på Anfield med samme effekt som kryptonitt har på Supermann.
Hva er det som er Liverpools kryptonitt? Man prøver å forstå hva som skjer. Prøver å finne forklaringer. Prøver å trøste seg selv. Det er vanskelig å sette fingeren på én faktor. Skadene på helt sentrale spillere er selvsagt en viktig forklaring – men ikke alene. For stallen burde vært stor nok til at ikke alle ledd på banen skal svekkes så radikalt samtidig, selv om vi har midtstopper-krise.
Men måltørken har delvis blitt påvirket av et svekket midtbaneledd som domino-effekt fra skadene. Det er ingen hemmelighet at gode tannhjul og ballfordelere på midtbanen genererer målsjanser og mål.
Thiago har ikke fått det helt til å stemme i Liverpool etter hans lange skadeavbrekk. Jeg synes nemlig han var brilliant før skaden på Goodison. Nå virker han for omstendelig og tar ned det som var Liverpools høye balltempo.
Selv om Salah for tiden er toppscorer i Premier League (som er imponerende midt i et lags måltørke), virker våre fab 3 mindre motiverte og giftige.
Jotas skade er selvsagt også en viktig faktor. Han scora bare for moroskyld og la press på Firmino til å prestere. Liverpools nummer 9 virker som en skygge av seg selv. Han som la opp til, og scora så mange mål, og var med på å gjøre Liverpools angrepsspill uforutsigbart og vanskelig å lese og dermed forsvare seg mot. Nå virker han mindre kreativ og mobil. Han involverer seg mindre i kampene. Jeg tror Firmino spesielt, men kanskje alle tre foran, motiveres av å spille og score foran supporterne. Man må ha et visst ego for å være spiss, og egoet får næring av hyllesten fra tribunene.
Fotball uten fans
Jeg mener også bestemt at fotball uten fans er en del av Liverpools kryptonitt. Jeg har hatt gleden av å gå på de aller fleste av Liverpools hjemmekamper i flere år, og for alle som har hatt gleden av å være på Anfield, så vet de at der skaper supporterne en delvis magisk og inspirerende innpakning til spillerne. Og Klopp har sagt mange ganger hvor viktig fansen er. Det er bare å se hvem han vanligvis feirer viktige mål med når det finnes folk på tribunene. Han snur seg nesten alltid til dem og jubler med dem.
Jeg tror dessuten at Liverpool er rammet av både mental og fysisk tretthet av det tette kampprogrammet. Men også at de muligens virker rammet av å være mentalt utladet fra å vinne Premier League. Jeg tror de har mobilisert så voldsomt over de siste tre årene, at de nå er i et mentalt vakuum i vinnerviljen. Vinnerviljen ble nok også punktert i for mye motstand i skader, i fotball som oppleves delvis litt meningsløs uten supporterne og kanskje langt bak i underbevisstheten, et ønske om et aldri så lite hvileskjær på laurbærbladene etter fjorårets sesong?
Kunsten å glemme en seier
Gamle Liverpool i forrige storhetstid på 1980-tallet fikk ikke lov til å hvile på laurbærene. De måtte putte seriemestermedaljen i lomma, ikke se mer på den, glemme den og konsentrere seg om å vinne neste sesong.
Et nytt vinnerlag har ikke samme erfaringa og kulturen til å klare den mentale øvelsen like godt, selv om det var intet mindre enn imponerende av Liverpool som først kom til Champions League-finalen, så vant Champions League og sesongen etter vant Verdensmesterskapet for klubblag og Premier League.
Det er en egen kunst å glemme en seier og være like sulten på å gjøre det igjen. Det er dette som skiller de absolutt største idrettslegendene fra de andre gode.
Og oppi det hele, har vi Liverpool-fans blitt bortskjemte. Vi har glemt følelsen det var å spille under Roy Hodgson med to cowboy-eiere som bare utnytta klubben økonomisk. Vi er så godt vante til underholdende vinner-fotball at vi ikke har verken ord eller tålmodighet når det nå går Liverpool imot i det meste de prøver seg på.
Tålmodighetsprøve
Siste halmstrå for denne sesongen er at vi gjør det godt i Champions League (og klarer topp fire). Den turneringa blir viktig for å vise at laget fortsatt ikke har mistet vinnerviljen, ferdighetene og sulten. Men jeg frykter en flodbølge av kritikk og misnøye om kryptonitten slår ut Liverpool også der i denne rare og skuffende sesongen.
Det handler om å stå bak Klopp og laget nå. Det handler om å finne andre ting å glede seg over her i livet når favorittlaget svikter i denne ekstreme sesongen uten fotballens 12. mann. Supporterne.
Sheffield United i bånn
Ingen lag har for øvrig hatt det tøffere enn vår neste motstander, Sheffield United, som har gått på hele 20 tap i skrivende stund og bærer alle Premier League–lagene på sine skuldre, der de ligger nederst med bare 11 poeng.
Nå håper jeg at Liverpool kan våkne opp av dvalen og spille seg til tre poeng, og spille inn våre nye midtstoppere på veien til å avsløre hva som er lagets kryptonitt.
Jeg satser på at i alle fall Salah finner nettmaskene og at vi vinner borte mot The Blades.
Opp med hodet, fellow Reds!
Oddssammenligningen for helgens favoritter i Premier League-runden ser slik ut:
