Et øyeblikk for evigheten.
2 x 45 minutter ordinær tid. 8+7 minutter tilleggstid. 2 x 15 minutter med ekstraomganger og 3+3 minutter tilleggstid i ekstraomgangene. Da er vi oppe i 141 minutter med fotball, og det var før straffesparkkonkurransen begynte. 2 timer og 21 minutter, som på en eller annen måte føltes som en hel dag for oss som satt og så på.
Vel, satt er en sannhet med modifikasjoner. Uten noen som helst tilhørighet til verken Argentina eller Frankrike, spratt jeg opp og ned sofaen gjennom 2 timer og 21 minutter med fotball, kun avbrutt av 15 minutter fortjent pause. Skytterduellen fra 11-meteren ble sett stående. Etterpå kom utmattelse. Utmattelse av akkurat å ha sett tidenes beste og mest dramatiske, i alle fall i min levetid.
Dette var fotball på sitt mest majestetiske. Tidenes beste fotballspiller, på jakt etter sin ultimate premie i den ultimate kampen, i den ultimate turneringen. Mot prinsen av fotball, det eksplosive og fryktløse fenomenet, som har null idé om når det er på tide å gi seg. For Frankrike hadde ingen rett til å komme tilbake her. Mer Messi-magi og et lynfokusert Argentina hadde gitt søramerikanerne en tilsynelatende bunnsolid 2-0-ledelse med bare ti minutter igjen på klokka. Da bestemte Nicolás Otamendi seg for å gjøre det Nicolás Otamendi ofte gjør, å kløne det til. Straffe Frankrike, game on. Det som skjedde like etterpå, kommer jeg aldri til å glemme. Frekkheten, teknikken og kraften i avslutningen til Mbappé på 2-2 er så praktfullt at det fins ikke superlativer i det norske vokabularet til å rettferdiggjøre det. Ikke for å forklare galskapen som fulgte i ekstraomgangene og straffesparkkonkurransen heller.
Lionel Messi fikk sin pris. Han fikk det etterlengtede VM-trofeet, som han og hele Argentina har lengtet etter siden Maradona i Mexico i ’86. Fotball betyr mye for folk i hele verden, men ingen steder i verden betyr fotball mer enn det gjør for argentinere. Fotballkulturen er av typen vi ikke er i nærheten av å forstå. Det presset Messi har levd med gjennom turneringen, for å tilfredsstille seg selv og sine landsmann er umulig å sette seg inn i. Dette var hans femte og siste forsøk på å lykkes. Da triumfen var et faktum, vitnet jubelscenene som fulgte at 35-åringen var vel så lettet over å ikke mislykkes, som lykkelig for å endelig ha klart det.
Lionel Messi ble den første i VM-historien til å score i alle utslagsrundene i ett og samme VM. I de fire foregående mesterskapene han deltok i, scoret han bare i gruppespillet. Småskadet og sliten hentet han frem utenomjordiske krefter og skrev seg inn i evigheten. Samtidig frelset han ikke bare seg selv, men hele Argentina.
På motsatt side stod en fortvilet Kylian Mbappé. Tenk å score et hat-trick i en VM-finale, den første til å gjøre det siden Geoff Hurst i 1966, og likevel ende opp på det tapende laget. Men, det vi så fra 23-åringen (!) her, var briljanse og kvalitet godt nok til å bli sammenlignet med hvem det skal være i fotballhistorien. Kylian Mbappé har allerede vunnet ett VM-gull, og etter denne oppvisningen, vil han og Frankrike være en av de største favorittene også i 2026.
Likevel, etter å ha sett tidenes VM-finale, kan hende tidenes fotballkamp, som veldig bittersøtt. At noe så praktfullt, majestetisk og historisk skulle finne sted akkurat i Qatar, føles bunnløst fortvilende. Jeg skrev tidligere om at emiraten fikk både i pose og sekk med underdog-historien til Marokko og briljansen til Messi og Mbappé. En kan bare tenke seg emiren og hans landsmenns reaksjoner etter dette. Selvsagt, på tampen av det hele, fikk vi også servert en god dose absurditet, i regi av FIFA og Qatar. Emiren insisterte på at Messi skulle ikle seg en bisht, et plagg av kamelhår og geiteull, forbeholdt de kongelige. Glem landslagsdrakten, her skal Qatars kultur være midtpunktet når VM-pokalen skal løftes foran millarder av TV-seere. Og Gianni Infantino, FIFA-presidenten som aldri vet når det er på tide å la folk være i fred, fotfulgte Messi gjennom store deler av medaljeseremonien.
VM 2022 er over. Fotballen og dramaet vi har fått servert har vært praktfull. Qatars sportsvasking-prosjekt har i stor grad vært en rungende suksess. Nå når det er over, er det viktig at emiratens manglende hensyn til immigrantarbeideres, kvinnenes og LGBTQ-samfunnets rettigheter ikke blir forbisett, ikke blir glemt.
