Jobben til Brann-spissen er først og fremst å ordne poeng for rødtrøyene. Der sviktet han i løpsduellen mot Odds Sondre Solholm Johansen.
Det var spilt cirka 20 minutter da Bård Finne havnet i en løpsduell mot Odds Sondre Solholm Johansen. Hva som skjedde etterpå, har de fleste fått med seg nå etter at videoklippet har gått sin seiersgang i både inn- og utland. Solholm Johansen pådrar seg en lei strekk underveis i duellen, og Finne har muligheten til å forsere alene mot keeper Leopold Wahlstedt. Brann-spissen velger i stedet å stoppe opp og spille ballen utover sidelinjen, slik at Odd-stopperen kan få tilsyn.
Brann-spissen har i ettertid mottatt unison hyllest fra kolleger, presse og supportere landet rundt. Gesten var unektelig rørende og hjertevarmende, og hendelsen viser fremfor alt at Bård Finne er en type av karakter og format. Men, Finne skulle selvsagt fortsatt løpet mot Odd-målet og potensielt gitt Brann 1-0-ledelse.
I stedet endte rødtrøyene opp med å tape 0-2 og ble ettertrykkelig sendt ned igjen etter pangåpningen mot Haugesund i seriepremieren. Tankene fløy umiddelbart i retning av episoden i 2009 mellom daværende Odd-spiss Peter Kovacs og Brann-keeper Håkon Opdal (skjebnens ironi!). Opdahl gikk ned for telling, men Kovacs så ingen grunn til å la være å trille ballen i det tomme Brann-buret, til sinne og forferdelse i Brann-leiren.
Jeg mener at Kovacs gjorde det helt rette i 2009 og Finne gjorde en hjertevarmende, men gal vurdering i går. Dommer Espen Eskås hadde ikke blåst stopp for stopp i spillet, og Sondre Solholm Johansen pådro seg en strekk i en fair løpsduell, uansett hvor beklagelig det måtte være. Det er ikke Finnes jobb å stoppe spillet, det er dommerens. Finnes jobb er å score mål og skaffe poeng for Brann, og der mislykkes han i den duellen i går kveld. Kall det kynisk, kall det usportslig om du vil. Kynisk? Ja, kanskje. Usportslig? Nei.
Norges landslag har ikke kvalifisert seg til ett eneste mesterskap siden 2000, og merkelappen “verst når det gjelder” har blitt hengende over landslaget i mange år nå. Avgjørende landskamper blir aldri vunnet. Hvorfor? Kan hende er dette å dra det litt langt, men jeg tror det handler litt om at norske spillere ikke er villige til å gjøre absolutt alt for å vinne. De aller største og mest suksessrike fotballnasjonene har lederskikkelser og stjerner som er villige til å balansere helt på kanten av regelboka for å vippe den avgjørende marginen i sin nasjons favør.
Gårsdagens episode kan selvsagt ikke sammenlignes med for eksempel filming og omringning av dommeren for å fremprovosere kort, aller helst rødt, til motstanderen. I går handlet det om å spille til fløyta går, og det er først og fremst det Bård Finne er betalt for å gjøre. Hadde han gjort det på stillingen 3-0 til eget lag er det selvsagt helt greit. På 0-0 skal du som spiss forsøke å få ballen i mål helt til dommeren sier noe annet.
