Det finnes en uskreven regel i moderne toppfotball: Når en avgjørelse er så kontroversiell at millioner av mennesker begynner å tvile på det de nettopp har sett, kommer FIFA raskt på banen for å forklare at teknologien har rett.
Innhold
Ikke øynene dine. Ikke spillernes reaksjoner. Ikke bildene som ruller over skjermen. Ikke engang tidligere toppdommere.
Teknologien.
En chip i ballen. En kurve på en skjerm. Et datasignal som ingen utenfor FIFAs egne kontrollrom får undersøke. En konklusjon presentert som vitenskapelig fasit – uten at publikum gis reell innsikt i grunnlaget.
Etter Norges VM-exit mot England er det umulig å sitte igjen med noe annet enn en vond smak i munnen.
Dette stinker, FIFA.
Scoringen som ikke skulle være mulig
La oss begynne med scoringen som ikke skulle ha vært mulig.
Ørjan Nylands utspark endret tilsynelatende retning i lufta før Englands utligning. Norske spillere og trenere mente ballen traff kabelen til stadionets kameraanlegg. TV-bildene ga dem absolutt grunn til å reagere. Etter regelverket skulle spillet i så fall ha blitt stanset og startet igjen med dropp.
I stedet fikk England fortsette angrepet og score.
FIFA svarte senere at sensoren i ballen ikke hadde registrert kontakt eller unormal bevegelse. Dermed var saken, etter deres mening, avsluttet. Men for alle oss som ikke har tilgang til FIFAs målinger, rådata eller kontrollrom, gjenstår et helt åpenbart spørsmål:
Hvorfor skal vi stole blindt på en organisasjon som nekter oss muligheten til å kontrollere beviset?
England fikk tvilen – Norge fikk VAR
Mistanken blir ikke mindre av at Norge senere fikk en scoring annullert. Erling Braut Haaland ble straffet for en forseelse før hjørnesparket, etter at VAR hentet fram en situasjon dommeren ikke hadde reagert på i sanntid.
Isolert sett kan man argumentere for at avgjørelsen var forsvarlig. Problemet er kontrasten: Når England scorer etter en situasjon som ser fysisk umulig ut, stoler FIFA på en hemmelig sensor. Når Norge scorer, leter VAR bakover til de finner noe som kan brukes.
Englands scoring fikk tvilen til gode.
Norges scoring fikk den ikke.
Det betyr ikke nødvendigvis at noen satt i et rom og bestemte at England skulle vinne. Men det betyr at Norge ble utsatt for den typen forskjellsbehandling som gjør det fullt forståelig at folk begynner å stille ubehagelige spørsmål.
Mark Clattenburg og flere internasjonale eksperter mente dessuten at den engelske scoringen ikke skulle ha blitt godkjent dersom ballen faktisk traff kabelen. FIFA hevder at den ikke gjorde det. Resten av verden blir bedt om å ta deres ord for det.
Argentina – tre kamper, tre kontroverser
Og Norge er langt fra alene.
Argentina har nå vært involvert i kontroversielle avgjørelser i tre strake utslagskamper.
Mot Kapp Verde ble det stilt spørsmål ved både dommerlinjen og situasjonen foran den avgjørende scoringen. De regjerende verdensmesterne kom seg videre med 3–2 etter en kamp hvor den lille øystaten hadde fått Argentina til å vakle.
Diskusjonen om den mulige offsiden ved vinnermålet ble aldri møtt med den samme grundige, offentlige dokumentasjonen FIFA gjerne serverer når teknologien støtter deres egen konklusjon.
Mot Egypt eksploderte det.
Egypt ledet 2–0 og så ut til å være på vei mot en av VM-historiens største sensasjoner. Så fikk Mostafa Zico en scoring annullert etter VAR-inngripen. Senere mente egypterne at Mohamed Salah skulle hatt straffespark i situasjonen som ledet fram til Argentinas vinnermål.
Argentina vant 3–2.
Det egyptiske fotballforbundet sendte inn en formell klage og anklaget dommerteamet for alvorlige feil og inkonsekvent bruk av VAR. FIFAs dommersjef Pierluigi Collina svarte med å avvise enhver påstand om påvirkning og forsvarte samtlige avgjørelser.
Kanskje hadde han rett i hver enkelt vurdering. Kanskje finnes det gode regeltekniske forklaringer.
Men igjen satt outsideren igjen med ingenting, mens giganten marsjerte videre.
Så kom Sveits
Så kom kvartfinalen mot Sveits.
Breel Embolo ble utvist etter VAR-inngripen i en situasjon hvor dommeren først hadde gitt kort til en argentinsk spiller. Sveits ble redusert til ti mann i en jevn kamp og tapte til slutt 3–1 etter ekstraomganger.
Også denne gangen fantes det en regelteknisk begrunnelse. Også denne gangen var avgjørelsen kontroversiell. Og også denne gangen falt den avgjørende dommen i favør av Argentina.
Én kontrovers kan være tilfeldig.
To kan være uflaks.
Tre utslagskamper på rad begynner å ligne et mønster – i hvert fall for alle som ser turneringen uten et argentinsk flagg over skuldrene.
Brasil fikk også hjelpen
Brasil fikk også hjelp før Norge sendte dem hjem.
Da Kristoffer Ajer traff ballen i duellen med Matheus Cunha, vinket dommeren først spillet videre. VAR grep inn og Brasil fikk straffespark.
Bildene viste i det minste en tydelig berøring på ballen, og avgjørelsen ble kraftig kritisert. Brasil brente riktignok straffen, og Norge vant likevel. Men sluttresultatet gjør ikke avgjørelsen mindre problematisk.
Teknologi når det passer
Det er også verdt å huske Kroatias exit mot Portugal.
Kroatene trodde de hadde utlignet på overtid, men scoringen ble annullert fordi sensoren i ballen angivelig registrerte en nærmest mikroskopisk berøring fra håret til Igor Matanović. Berøringen gjorde at en påfølgende offside ble aktivert.
En VM-drøm ble altså knust av et signal som knapt var synlig på bildene.
Da Norge hevdet at ballen traff en tykk kamerakabel, registrerte den samme typen teknologi ingenting.
Forstår FIFA virkelig ikke hvorfor folk reagerer?
Da presidenten ringte FIFA-presidenten
Enda verre var håndteringen av Folarin Baloguns røde kort.
Amerikaneren ble utvist mot Bosnia-Hercegovina og skulle automatisk ha vært suspendert. Så kritiserte USAs president Donald Trump avgjørelsen og tok kontakt med FIFA-president Gianni Infantino. Deretter ble suspensjonen satt på vent, slik at Balogun kunne spille mot Belgia.
Les det én gang til.
En spiller blir utvist. Et lands president blander seg inn. Presidenten kontakter FIFA-toppen. Straffen blir suspendert.
Det er mulig FIFA hadde et juridisk og sportslig grunnlag for beslutningen. Men symbolikken er katastrofal.
En fotballorganisasjon som allerede sliter med troverdigheten, demonstrerte at regelverket tilsynelatende kunne bli flytende straks en av verdens mektigste menn løftet telefonen.
FIFA vet hvilke lag de vil ha videre
Det er her den virkelige mistanken oppstår.
Ikke nødvendigvis om en konvolutt under et bord. Ikke nødvendigvis om en direkte ordre til dommeren. Ikke nødvendigvis om korrupsjon i strafferettslig forstand.
Men om et system som vet svært godt hvilke lag, spillere og nasjoner som skaper størst oppmerksomhet, høyest seertall og mest penger.
FIFA vil selvfølgelig ha Lionel Messi videre. De vil ha Argentina mot England i en semifinale. De ville gjerne hatt Brasil mot England eller Argentina senere i turneringen. De ønsker de største stjernene, de største markedene og de mest salgbare historiene helt til slutt.
Det ville nesten vært oppsiktsvekkende dersom de ikke ønsket det.
Spørsmålet er om dette ønsket påvirker kulturen rundt avgjørelsene. Om dommere og VAR-rom, bevisst eller ubevisst, vet hvem som forventes å gå videre. Om tvilen oftere kommer favoritten til gode. Om teknologien brukes kirurgisk mot outsideren, men langt mer forsiktig når den største stjernen står på motsatt side.
Ingen bevis – men heller ingen tillit
Ingen av oss kan bevise at FIFA har manipulert dette verdensmesterskapet. Derfor skal vi heller ikke slå det fast.
Men ansvaret for den voksende mistilliten ligger hos FIFA selv.
Det er FIFA som har bygget et system der skjebnesvangre avgjørelser tas i lukkede rom. Det er FIFA som velger hvilke bilder og sensordata publikum får se. Det er FIFA som lar dommerne forsvinne uten å svare på spørsmål. Det er FIFA som ber oss stole på forklaringer vi ikke har noen mulighet til å etterprøve.
Teknologien skulle fjerne konspirasjonene.
I stedet har FIFA gitt dem strøm, høyhastighetsinternett og adgangskort til VAR-rommet.
Legg bevisene på bordet
Norge kan ikke få kvartfinalen tilbake. Egypt får ikke spille de siste elleve minuttene på nytt. Sveits får ikke tilbake Embolo. Kroatia får ikke tilbake utligningen.
Men FIFA kan fortsatt gi fotballen noe den desperat trenger:
Full åpenhet.
Offentliggjør lydopptakene. Vis alle bildene. Legg fram sensordataene. La dommerne forklare beslutningene. La uavhengige eksperter vurdere materialet etter kampene.
For så lenge FIFA fortsetter å kreve blind tillit, vil lukten bare bli sterkere.
Og akkurat nå?
Dette stinker, FIFA.
