28 års ventetid er over. Norge er endelig tilbake i VM, og Ståle Solbakkens menn åpner mesterskapet mot Irak natt til onsdag. Med Erling Braut Haaland, Martin Ødegaard og Antonio Nusa i hovedrollene, er det ikke lenger nok å snakke om en hederlig norsk opptreden. Denne gangen skal Norge vinne – og helst gjøre det med autoritet.
Endelig er Norge tilbake
Det er 28 år siden sist Norge spilte VM-kamp. Siden den gang har norsk fotball rukket å gå gjennom nesten alle tenkelige faser: nedturer, nesten-øyeblikk, kvalifiseringskollapser, generasjonsskifter, falske dawns og evige diskusjoner om hvorfor det aldri løsner når det virkelig gjelder.
Nå er ventetiden over.
Norge kommer til VM med et lag som ikke bare er godt nok til å være med. Det er godt nok til å slå lag de skal slå, godt nok til å plage de store, og godt nok til å ha realistiske ambisjoner om avansement. Det er nytt. Det er uvant. Og det er akkurat derfor åpningskampen mot Irak blir så viktig.
For dette er kampen Norge må vinne. Ikke fordi Irak er ufarlige, men fordi gruppen er nådeløs. Frankrike er favoritten, Senegal er den direkte rivalen, og Irak er laget Norge ikke har råd til å gi liv. En kontrollert seier her vil gjøre hele mesterskapet annerledes. Et feilskjær vil umiddelbart sette Norge under et press de helst skulle sluppet før møtet med Senegal.
Norge med offensiv kraft få lag kan matche
Ståle Solbakken har tatt med seg et norsk lag som ser mer spennende ut enn noe Norge har sendt til et sluttspill tidligere. Erling Braut Haaland er verdens mest brutale boksspiss, Martin Ødegaard er kapteinen, dirigenten og den kreative hjernen, mens Antonio Nusa gir Norge en fart og én-mot-én-trussel de færreste landslag har i samme rolle.
Det viktigste er likevel at Norge ikke lenger bare er to superstjerner og ni andre. Sander Berge gir laget tyngde og ro sentralt. Fredrik Aursnes tilfører løpskraft, klokskap og balanse. Julian Ryerson er en moderne back med intensitet, duellstyrke og europeisk toppnivå i kroppen. Oscar Bobb, Thelo Aasgaard, Alexander Sørloth og Andreas Schjelderup gir Solbakken alternativer fra benken som kan endre kampbildet.
Norge gikk gjennom kvalifiseringen med åtte seirer av åtte mulige, 37 scorede mål og bare fem baklengs. Det var ikke en snikende kvalifisering på målforskjell og kalkulator. Det var en maktdemonstrasjon. 3-0 og 4-1 mot Italia, 11-1 mot Moldova og Haaland som kvalifiseringens store monster med 16 scoringer, har gjort noe med forventningene.
Norge kommer ikke lenger til VM med lua i hånda. Norge kommer med Haaland.
Irak kan gjøre det ubehagelig
Det betyr ikke at dette er en kamp som spiller seg selv. Irak er tilbake i VM for første gang siden 1986, og bare det gjør kampen emosjonell for Graham Arnolds lag. De tok seg til mesterskapet etter en lang, krevende og dramatisk kvalifisering, og sikret plassen gjennom playoffseieren mot Bolivia i Monterrey.
Arnold har gitt Irak en tydeligere struktur. Dette er et lag som neppe kommer til å eie ballen mot Norge, men de kommer til å forsøke å gjøre kampen trang, fysisk og hakkete. Irak vil forsvare seg kompakt, kjempe om andreballer, bruke dødballer og innlegg som våpen, og forsøke å dra Norge inn i en kamp der rytmen forsvinner.
Aymen Hussein er den naturlige frontfiguren. Han er både målscorer, oppspillspunkt og emosjonelt samlingspunkt, mens Ali Al-Hamadi, Mohanad Ali, Ali Jassim og Marko Farji gir Irak flere mulige overgangstrusler. Farji er dessuten et navn norske seere kjenner fra norsk fotball, og han har farten til å straffe Norge dersom Solbakkens lag blir for ivrige og etterlater rom.
Iraks utfordring er at de trolig må forsvare egen boks i lange perioder. Det er et farlig sted å leve mot dette Norge-laget. For når Ødegaard får tid mellom ledd, Nusa får isolasjoner på kant og Haaland får løpe mot mål, er det få landslag i turneringen som har renere avslutningskraft.
Kampbildet peker mot norsk trykk
Det naturlige kampbildet er Norge med ballen, Irak lavere i banen og mange norske angrep rundt Iraks sekstenmeter. Norge må være tålmodige nok til ikke å tvinge frem alt for tidlig, men aggressive nok til å sette tempo når rommene først oppstår.
Det er her Ødegaard blir nøkkelspilleren. Irak kan leve med at Norge triller ball foran dem. De kan ikke leve med at Ødegaard får vende opp, finne mellomrom og mate Haaland tidlig. Norge trenger ikke 25 innlegg og panikkfotball. De trenger tempo i pasningene, bredde nok til å flytte Iraks blokk, og presisjon i de avgjørende øyeblikkene.
Nusa kan bli spesielt viktig. Mot et lavtliggende lag handler mye om å skape ubalanse, og Nusa er en av få norske spillere som kan gjøre nettopp det på egen hånd. Får han isolert backen sin, kan han enten gå selv, skaffe dødballer eller åpne rom for Haaland og Ødegaard sentralt.
Det er også verdt å merke seg at Norge har flere måter å score på. Haaland er hovedvåpenet, men Sørloth gir duellkraft, Aasgaard har vist målteft, Bobb kan låse opp kamper med små detaljer, og Ødegaard har kvaliteten til å både skyte og servere. Det gjør Norge mindre forutsigbare enn tidligere.
Norge må tåle forventningene
Den største faren for Norge ligger kanskje ikke i Irak, men i anledningen. 28 års ventetid gjør noe med en kamp. Hele Norge har ventet på dette øyeblikket, og åpningskamper i mesterskap kan ofte bli mer nervøse enn kvaliteten på papiret tilsier.
Likevel er det nettopp her denne generasjonen må vise at den er annerledes. Norge har verdensstjerner som spiller store kamper hver eneste uke. Haaland har levd med forventninger siden han var tenåring. Ødegaard har vært et fotballprosjekt siden barndommen. Ryerson, Berge, Aursnes og flere av de andre har spilt på arenaer der presset er brutalt.
Derfor bør Norge tåle dette. Ikke nødvendigvis med champagnefotball fra første minutt, men med kontroll, modenhet og etter hvert et offensivt trykk Irak skal få problemer med å stå imot.
