Gjennombruddet

Fortsettelsen kjenner vi jo, med ytterligere åtte medaljer i EM, både gull og sølv i VM og OL-gull. Jentene har gjort det gutta ikke har vært i nærheten av (ja, bortsett fra i 1936, da).
Skjønt, det startet egentlig allerede høsten 1986. Kvalifiseringsspillet til EM hadde stort sett foregått uten at verken norsk publikum eller media hadde vist særlig interesse. I gruppe med Danmark, Vest-Tyskland og Finland var det få som levnet Norge noen særlige muligheter for å vinne gruppa, og med det bli ett av fire lag som skulle møtes til sluttspill påfølgende vår. Men etter 3-2-seier borte mot Vest-Tyskland, og vanvittige 5-2 borte mot Danmark, våknet til og med vi som levde av å skrive om fotball. Foran siste kamp, hjemme mot Finland 4. oktober, var forutsetningene enkle; med seier mot gruppejumboen Finland ville jentene være klare for sluttspill.
Gåsehudscoringer
OK, jeg innrømmer det med det samme. Dette var første gang jeg var til stede på en kvinnelandskamp i fotball, og vi var ikke mange. 1200 tilskuere på Ullevaal, står det i NFFs offisielle rapport. Det var ikke spesielt trangt på pressetribunen heller. Vi som var der fikk imidlertid oppleve stor idrett, og to scoringer av Heidi Støre som en hvilken som jeg fortsatt får gåsehud langt nedover ryggen bare jeg tenker på. 
Norge vant 2-0, og kampens siste minutter bivånet jeg bokstavelig talt fra sidelinja. Vakthold var det smått med, så vi journalister kunne tusle helt inn på gresset mens spillet fortsatt pågikk.
Norge var altså klare for semifinale i EM, i og med at det kun var fire lag som skulle til «sluttspillet». Dette aller første skikkelige sluttspillet ble lagt til Norge, etter at den første EM-tittelen tre år tidligere hadde bllitt avgjort etter hjemme- og borteoppgjør både i semifinale og finale. Et sluttspill Sverige forøvrig vant etter straffesparkkonkurranse etter to kamper mot England.
En annen verden
Begge finalistene fra 1984 var også semifinaleklare, og skulle møte hverandre. Norge skulle ut mot Italia, som på sin side ikke bare hadde en helt legendarisk spiss i Carolina Morace, men som også hadde hatt profesjonelle damelag allerede på 70-tallet. Det hadde vi fått med oss takket være Ålesundsjenta Sif Kalvø som var, nettopp, proff i Italia, og vår første kvinnelige fotballproff fra 1972-74.
I overkant av 5000 av oss var til stede da Italia ble slått 2-0 på Ullevaal 11. juni. Igjen var Heidi Støre på scoringslista for Norge, mens kampens første mål ble scoret av den fotrappe Trude Stendal. Sandvikenspissen hadde markert seg med to mål i hver av de ovennevnte kvalikkampene også, og var vanskelig å plukke opp. 
I den andre semifinalen trakk Sverige igjen det lengste strået mot England, denne gang etter ekstraomganger. Finale på Ullevaal mot erkerival og regjerende europamester Sverige sto for tur altså, og nå var antall journalister på pressetribunen merkbart høyere enn høsten før.
Finalefest
8408 tilskuere bidro til at det ble en fin ramme omkring Norges første seniormesterskap i fotball. Festen sørget jentene for. De samme elleve som startet kampen mot Finland i oktober hadde også startet mot Italia, og startet igjen mot Sverige. Trude Stendal var for kvikk også for svenskene, og sørget for to nettkjenninger før svenskenes legendariske stjerne Lena Videkull lagde litt spenning rett etter Norges 2-0-scoring.
Mot slutten av kampen drev vi ned fra pressetribunen og inn på indre bane, og heller ikke i selveste EM-finalen var det noen som forsøkte å stoppe oss. Så fort kampen var over var vi midt inne i gjengen som feiret EM-gullet. Personlig kommer jeg aldri til å glemme Trude Stendals intervju med NRKs Terje Dalby. Intervjuet foregikk midt i kaoset inne på gressmatta, men etter å ha stilt Stendal det første spørsmålet, lette han febrilsk etter neste intervjuobjekt, mens den norske kamphelten svarte inn i reporterens mikrofon og bakhode.
En herlig miks
Trenerduoen Erling Hogstad og Dag Vestlund hadde lykkes. De hadde satt sammen en spillergruppe der talent, rutine, profesjonalitet og vinnervilje ble forsterket. Askers Kari Nielsen og Gunn Nyborg var legender allerede, mens nevnte Heidi Støre spilte fotball i svenske Trollhättan. Liv Strædet var en bunnsolid stopper fra Sprint-Jeløy, Trude Stendal fra Bergen er allerede nevnt flere ganger, og så må vi nevne de to unge Jardarjentene Ellen Scheel (18) og Toril Hoch-Nielsen (21) som utgjorde høyresida av laget.
Keeper Janne Andreassen representerte Oslo-klubben Bøler IF, og EM-finalen ble hennes siste landskamp. Bjørg Storhaug fra Klepp dannet et solid stopperpar sammen med Strædet, og Mariann Mortensen fra BUL bekledte venstrebacken. Da er det vel bare Tone Haugen fra Trondheims-Ørn som ikke er nevnt, men hun var til gjengjeld en ekte stayer, og var med på landslaget fram til og med OL-bronsen i 1996.
Fotosession på hotellrommet
En liten anekdote må også få plass. Rett i forkant av mesterskapet møtte jeg Liv Strædet på Bellevue stadion på Jeløya. Noen fotograf er jeg ikke, men vi var ikke flere i Fotballavisen enn at man jo måtte prøve. Da jeg kom tilbake, var det tydelig at vi ikke hadde ett eneste brukbart bilde. Problemet, i den grad det var et problem, var at landslaget nå hadde møttes til samling inn mot mesterskapet. Fordelen var at de ikke var lenger unna enn Helsfyr Hotell, og en rask telefon senere var jeg på vei nettopp født, og så fikk jeg knipset et par gangbare (i det minste) bilder fra Strædets og Støres hotellrom. Det var med andre ord både litt enklere å komme innpå landslagsspillerne den gang, og enda enklere å omgås kvinnelandslaget.
Fortsettelse følger
Det var der det startet. Tre kamper på Ullevaal Stadion med totalt 14 000 tilskuere som fikk bevitne gjennombruddet til et landslag som tåler sammenligning med hvilket som helst. Året etter vant jentene prøve-VM i Kina, og siden har de altså vunnet både EM, VM og OL. Suksessen Hogstad og Vestlund oppnådde med jentene bidro til å heve kvinnefotballens anseelse betraktelig, i den grad at etablerte herretrenere som Even Pellerud og Per-Mathias Høgmo påtok seg jobben som trenere for kvinnelandslaget.
Norge var blant pionerene i kvinnefotball. Det nøt vi godt av i femten år fra midten av 80-åra. Konkurransen har blitt hardere siden den gang, men ingenting kan ta fra jentene våre den merittlista de kan vise til. Det er vel bare handsutgaven av lagidrett for kvinner som overgår fotballjentene våre.