Casper Ruud skal søndag kveld spille i karrierens andre Grand Slam-finale, bare noen måneder etter at han spilte i sin første. Søndagens finale på Arthur Ashe blir ganske sikkert ikke hans siste heller.
Barndomsidolet Rafa Nadal ble Ruuds overmann på Roland Garros i begynnelsen av juni, og selv om motstanderen denne gangen heter Carlos Álcaraz, er det ikke sikkert at 23-åringen får det veldig mye enklere mot tenåringsfenomenet. Álcaraz er, i likhet med Nadal, en kondisjonsmaskin, og ankommer denne finalen med to maraton av noen femsettere i kvart- og semifinalene, men jeg ville ikke satt alle sparepangene mine på at kondisjonen blir spanjolens fremste utfordring mot Ruud.
Hvis Casper Ruud skulle gå hen og slå 19-åringen på centercourten i New York søndag kveld, vil det være en av de største bragdene i norsk idrettshistorie. Punktum. Jeg har selv spilt tennis (på et meget, meget lavt nivå) og har førstehåndserfaring med hvor vanskelig det er å få den gule ballen til å lande akkurat der du vil, for ikke å snakke om å få den innenfor banen. Nordmenn har aldri vært spesielt gode i tennis, men er det noe virkelig kan, så er det å klatre til topps på et imaginært, pompøst og moralsk fjell for å fortelle at vi ikke skjønner hvor stor den og den idrettsprestasjonen er.
At det er bittelitt vanskelig å ta innover seg at Casper Ruud er i ferd med å gjøre en av de største bragdene i norsk idrettshistorie, betyr ikke at vi trenger pompøse kommentatorer i de norske sportssidene til å fortelle oss hvor nedsnødde vi er fordi vi ikke kommer til å feire en eventuell norsk seier i Grand Slam på samme måte som vi gjorde da Norge slo Brasil i VM i fotball i 1998. Mandag 12. september kommer ikke til å bli en offentlig fridag bare fordi en nordmann har vunnet en av de fire største tennisturneringene i verden, og det trenger vi ikke heller for å skjønne at, ja, det Casper Ruud holder på med nå, er ganske så stort.
Han har for lengst blitt Norgeshistoriens beste tennisspiller, på samme måte som Erling Haaland er den beste vi har og har hatt i fotball. Selv for denne fotballgale redaksjonen i Tipsbladet, er det relativt utfordrende å ta innover seg skalaen av det Brauten driver på med i lyseblått for øyeblikket. Det betyr ikke at vi er nedsnødde.
Nei, vi skjønner helt sikkert ikke hvor stort det Casper Ruud holder på med i US Open faktisk er, og det trenger vi heller ikke. Vi sitter fremdeles måpende her hjemme på bjerget og applauderer i bunnløs fascinasjon av hva det norske tennisesset driver med for tiden, og det holder i massevis.
Jeg har sett Roger Federer, Rafa Nadal og Novak Djokovic vinne Grand Slam etter Grand Slam i omtrent 20 år nå, og hver gang har jeg lurt på om jeg noen gang i min levetid kommer til å oppleve en nordmann gjøre det samme. Nå er det ikke bare mulig, det er også realistisk.
Casper Ruud er underdogen i søndagens finale, la det være hevet over enhver tvil. Spillselskapet Coolbet har Álcaraz på 1,47 i odds, mens nordmannen har blitt gitt 2,85 ganger innsatsen for en historisk triumf. Men, selv om spanjolen er en evighetsmaskin, har han likevel snaut ti timer tennis i beina fra kvart- og semfinalene. Nå er det ikke lenger bare lov å håpe og drømme om en norsk tennissensasjon. Det er lov å tro. Lykke til på søndag, Casper!
© Copyright - Tipsbladet