Man tror man bare følger med. På musikk. På fotball. På navn. Så viser det seg at de har sneket seg inn under huden. Her er tre som gjorde det – på hver sin måte
Kjendisers ve- og vel er ikke noe som opptar meg veldig mye mer enn herr og fru Hvermansen. Det er de nære og kjære som får oppmerksomhet, og som evner å frembringe følelser når noe inntreffer. Noen ganger gjøres det unntak, men de kan fortsatt telles på én hånd. Tre ligger på minnet, og bare én av dem har nok tidligere fått særlig spalteplass i fotballavis. Jeg skal likevel gi deg litt om alle tre, og hvorfor akkurat deres bortgang gikk inn på meg. Tilløp til saltinnholdige drypp fra øynene var der ved deres farvel- og er der fortsatt.
David Bowie
Eller David Robert Jones, som var navnet han ble gitt da han åpenbarte seg i London en januardag i 1947. Frem til han en vinterdag i 2016 døde rakk han å gi veldig mange mye å glede seg over. For en ung platejsappearbeider med vinyl og fotball som hovedsyssel var Bowie helt der oppe med datidens favorittspillere fra Liverpool.
Hunky Dory, Aladdin Sane, Ziggy, Station to Station, Low og Lodger ble spilt de fleste av døgnets tider – både i blokkleiligheten i Høybråtenveien, på Veitvet med fotballkompiser og på vei til hjemmekamper der man på Norges kjipeste grusbane med sikkerhet ville pådra seg godt med skrubbsår. Etter hvert var det også rutine å ta trappa opp til DJ på Fun Pub i Karl Johans Gate, og det var bare unntaksvis man ba om å få spilt annet enn vår egen partyklassiker; Young Americans – akkompagnert av Campari og juice. Det ble også en klassiker av en togtur til Gøteborg for å høre favorittlåter som Jean Genie, Queen Bitch, Stay, Wild Is the Wind og Time.
Angeren over ikke å ha tatt turen til flere konserter kom umiddelbart, den 10. januar i 2016.
John Trudell
Husker ikke i farta hvilken platebutikk jeg jobbet i da denne karen først ble gitt oppmerksomhet, men jeg skjønte ved første lytt at dette var ørongodis av sjeldent kaliber. Den som ikke liker dette har Vang Goghs øre for musikk, som jeg liker å si. Det var hans andre album, Aka Grafitti Man, som først fanget interessen.
Først musikken og stemmen, men man lærte fort at denne artisten hadde tekster som skilte seg fra hopen.
Hustling on down hustling street
Rag man rag woman paper bags full
Street age alerts in tenant child eyes
Sidewalk playgrounds got to beware
Junk man’s in the shadows
Dealing his junk
Beautiful sisters
Deal themselves around
Beautiful brothers
Not so beautiful anymore
So much older than the day before
Ain’t everybody tired of being poor
Trudell, som i 1979 mistet sin gravide kone og tre barn i en mistenkelig brann, var altså en mann som uttrykte sin sorg over tap, stolthet over urfolks identitet og sin motstand mot undertrykkelse. Alt dette, og hans sterke engasjement for jorda og menneskehetens framtid, betydde for meg etter hvert like mye som musikken. Hans bortgang i desember 2015 var tung å bære.
Diogo Jota
Mitt forhold til den portugisiske Liverpool-spilleren var ikke like langvarig, men likevel intenst. Jeg har egentlig alltid vært en som har falt for driblesterke kantspillere, som Steve Heighway, John Barnes, Harry Kewell, Steve McManaman og Jermaine Pennant (joda), men noen rene spisser har også fått en spesiell plass i hjertet. Først og fremst avslutterkongen Robbie Fowler, men etter hvert også nettopp Jota. Hans avslutningsteknikk var det nærmeste man kom Fowler, og det var dette – kombinert med hans væremåte – som gjorde at han raskt ble en privat favoritt.
Hans død kom, i motsetning til de to førstnevnte (som begge døde av kreft), plutselig. Det som gjorde det ekstra vanskelig var å vite hva han etterlot seg. Jota rakk altså ikke være gift med sin barndomskjæreste i to uker, og han etterlot seg også tre svært unge barn.
Det er rart hvem som setter spor – og hvor dypt de stikker. De ble alle en del av historien min, uten å vite det selv.
