Vi har lagt bak oss noen feiende flotte uker med klubbfotball, og for mange betyr det hvilemodus frem til neste helg med Eliteserien, Premier League, La Liga eller hvilken klubbfotball en måtte foretrekke.
Men, for de av oss som også finner glede i landslagsfotballen, blir den neste uken særdeles avgjørende. Greit nok, Norge har ikke gitt oss voldsomt mange grunner til å trøste oss med landslagsfotball de siste 20 årene. Vi har blitt altfor godt vant med skuffelser etter skuffelser og stempelet “verst når det gjelder”.
Lars Lagerbäck gjorde ingenting for å få opp humøret. Han takket pent nei til å se én eneste kamp fra Eliteserien, for der var det ingen spillere å hente uansett, og det virket en stund at det gikk sport i å snakke ned norsk fotball mest mulig.
Ståle Solbakken har gitt spillerne og publikum troen tilbake på norsk landslagsfotball, og norsk fotball generelt er mer i vinden enn på mange år. Bodø/Glimt fortsetter stadig med å begeistre oss med sine prestasjoner i Europa, og det har også gitt utslag på landslagsuttaket. Tre spillere fra Glimts gullgutter er tatt ut i troppen til kampene mot Latvia og Nederland, og Patrick Berg ville helt sikkert vært med om han var skadefri, mens Erik Botheim banker stadig hardere på døra til Solbakken med sine prestasjoner og scoringer.
Bodø/Glimt begeistrer og engasjerer, men det har sannelig også landslaget gjort det siste året. Da spillerne gikk av banen etter 2-0 mot Montenegro var følelsen og troen på at vi kunne slå hvem som helst tilbake, også Nederland på bortebane. Etter skaden til Erling Braut Haaland har den troen blitt mer til håp, men det føles ikke lenger umulig å hente tre poeng i Nederland, til tross for at selv den mest patriotiske av oss må erkjenne at det nok blir i overkant.
Likevel kjennes det godt å i det hele tatt glede seg til norske landskamper, for det har ikke bestandig vært tilfellet de siste årene. At kampen mot Latvia ble utsolgt på tre timer forteller alt om hvilken interesse det er rundt det norske landslaget nå for tiden, og det føles som en må tilbake til 90-tallet for å finne tilsvarende interesse for det norske landslaget. Nå leker barna på løkka at de er Haaland, Ødegaard, Elyounoussi og King.
Spillerne selv virker å ha fanget opp dette, og stiller villig opp for den yngste fansen. De siste hjemmekampene har vi sett utallige eksempler på at de tar seg tid til autografer, selfier og at de gir bort draktene sine – slik har det ikke heller vært bestandig. Det virker kanskje som en liten greie, men for den unge supporteren gir de små øyeblikkene et minne for livet, og for oss andre styrker det vissheten om at begeistringen for norsk landslagsfotball er tilbake.
Det har ikke bestandig vært slik, og kan hende sitter vi igjen med skjegget i postkassa når kampene mot Latvia og Nederland er unnagjort. Kan hende blir det bare en tredjeplass, uten mulighet til å kvalifisere oss til et mesterskap denne gangen heller. Men, nå føles det i det minste berettiget å håpe. Det har ikke vært slik bestandig. Det heller.
© Copyright - Tipsbladet