Slutt å sutre: Solbakken gjorde det eneste riktige

Kommentar: Norge tapte 1-4 mot Frankrike. Det var stygt, surt og milevis unna den VM-festen mange hadde sett for seg. Men resultatet gjør ikke Ståle Solbakkens valg feil. Norge stilte reservepreget fordi Norge allerede var videre fra gruppespillet. Den viktigste kampen var ikke lenger Frankrike-kampen. Den viktigste kampen var utslagskampen mot Elfenbenskysten.

Skuffelse er lov – hysteri er noe annet

Reaksjonene på laguttaket har vært voldsomme. Det har blitt kalt «Norway Cup», «svik mot det norske folk», «respektløst» og en «total katastrofe». Flere mener Norge og verden ble snytt for et once in a lifetime-oppgjør, mens andre mener NFF bør kompensere supportere som hadde reist langt og betalt dyrt for å se Haaland og co. mot Frankrike.

Her må noen trykke på bremsen.

Det er lov å være skuffet. Det er lov å synes det var kjedelig. Det er lov å ha gledet seg til å se Norges beste mot en av verdens største fotballnasjoner. Men det er et ganske stort sprang fra skuffelse til å late som om Solbakken har gjort noe uansvarlig.

For nei, dette var ikke et svik mot det norske folk. Det var et laguttak i en kamp Norge ikke måtte vinne.

Norge er ikke i VM for én TV-kveld

Argumentet om at «vi er i VM for å se de beste mot de beste» høres fint ut, men det er først og fremst et supporterargument. Ikke et sportslig argument. Ja, selvfølgelig ville alle se Haaland mot Frankrike. Ja, selvfølgelig ville alle se Ødegaard styre midtbanen i en stor VM-kamp. Det hadde vært mer underholdende enn å se et reservepreget Norge tape 1-4.

Men Norge er ikke i VM for å maksimere underholdningsverdien i én gruppespillkamp.

Norge er i VM for å komme lengst mulig.

Det er en vesentlig forskjell. Solbakken er ikke ansatt for å gi alle reisende nordmenn mest mulig valuta for pengene i en kamp som ikke lenger avgjorde avansementet. Han er ansatt for å gi Norge best mulig sjanse til å vinne neste kamp.

Hvile handler ikke bare om timer

Et av de vanligste argumentene har vært at det var over 80 timer til neste kamp, og dermed mer enn nok tid til å hvile. Det høres overbevisende ut helt til man begynner å tenke lenger enn kalenderen.

Restitusjon handler ikke bare om antall timer mellom to avspark. Det handler om belastning, kampintensitet, småskader, søvn, mental energi og risiko. En VM-kamp mot Frankrike er ikke en rolig treningsøkt. Det er maksimal intensitet mot spillere som straffer deg brutalt for alt.

På dette nivået er marginene små. Én smell i en duell, ett gult kort, én kjenning i baksiden eller én prosent mindre sprut i beina kan være nok til å endre forutsetningene før en utslagskamp. Da er det naivt å late som hvile er et luksusproblem.

Supporternes reiseregning styrer ikke laguttaket

Det er også blitt pekt på de tusenvis av nordmennene som hadde reist langt og brukt store summer for å se Haaland og co. mot Frankrike. Det er lett å forstå skuffelsen. Men supporternes reiseregning kan ikke styre landslagssjefens laguttak.

Og her må det være lov å være ganske direkte: Hvis du har pantsatt hus, nyre og feriebudsjett for å reise til USA og se den siste gruppespillkampen i et VM, så har du også kjøpt billett til en kamp som på forhånd kunne bli sportslig mindre viktig. Det er ikke Solbakkens ansvar at noen har budsjettert som om laguttaket var garantert tre måneder i forveien.

Det samme gjelder dem som har kjøpt bord på pub til absurde summer for å se Norge – Frankrike. Det er sikkert surt. Men hvis du betaler 45.000 kroner for en bordpakke til en kamp som kan være betydningsløs før avspark, er det ikke landslagssjefen som har gjort et dårlig valg. Da har du tatt en risiko selv.

Man kjøper billett til en fotballkamp, ikke en garanti for at Haaland starter. Man kjøper en opplevelse, ikke disposisjonsrett over landslagssjefens ellever. Skader, karantener, taktiske valg og rotasjon er en del av fotballen. Det kan man mislike, men man kan ikke gjøre det til et moralsk krav om at Solbakken skal ta større sportslig risiko enn nødvendig.

For Norge er ikke i VM for å forsvare prisen på noens flybillett, hotellrom eller pubbord. Norge er i VM for å komme lengst mulig.

Det burde egentlig være opplagt.

Det feige ville vært å lytte til bråket

Noen har kalt valget feigt. Det er helt feil. Det feige ville vært å ta ut laget etter stemningen. Det feige ville vært å la seg presse av Twitter, kommentarfeltet og frykten for kritikk. Det feige ville vært å sende ut de største navnene bare for å slippe bråk.

Solbakken gjorde det motsatte. Han tok bråket. Han tok kritikken. Han tok det upopulære valget fordi han mente det ga Norge best sjanse i kampen som faktisk betyr mest.

Det er ikke feighet. Det er ledelse.

Momentum er ikke bare følelser

Det beste motargumentet handler om rytme og flyt. Et lag i medgang kan ha godt av å spille videre. Relasjoner, timing og momentum betyr noe i fotball. Det skal tas på alvor.

Men momentum er ikke bare følelsen supporterne har når de ser den sterkeste elleveren på grafikken før kampstart. Momentum er også friske bein, klare hoder og spillere som er fysisk i stand til å presse, løpe, duellere og avgjøre når kampen står og vipper.

Haaland mister ikke målteften av å hvile én kamp. Ødegaard mister ikke overblikket av å sitte på benken. De beste spillerne blir ikke dårligere av å komme uthvilte inn i en utslagskamp. De kan tvert imot bli bedre.

1-4 beviser ikke at valget var feil

Norge tapte klart mot Frankrike. Det er ingen grunn til å pynte på det. Norge var for passive, fikk en tung kveld og ga supporterne lite å juble for. Men resultatet i seg selv beviser ikke at laguttaket var feil. Det beviser bare at et reservepreget Norge tapte klart mot Frankrike. Det var ikke akkurat en sensasjon.

Det avgjørende spørsmålet er ikke om Norge kunne sett bedre ut med toppet lag. Det kunne vi trolig gjort. Spørsmålet er om det hadde vært klokere med tanke på Elfenbenskysten.

Svaret er fortsatt nei.

Solbakken måtte ta avgjørelsen før kampen, ikke etterpå med 1-4 på tavla og fasiten i kommentarfeltet. Han måtte vurdere risiko og gevinst. Norge hadde lite å vinne på å toppe laget mot Frankrike, men mye å tape hvis noe gikk galt.

Elfenbenskysten er eksamen

Frankrike-kampen var bonusen. Elfenbenskysten-kampen er eksamen. Hvis Norge vinner den, kommer 1-4 mot Frankrike til å bli en fotnote. Da vil laguttaket bli stående som det det var: en kald, voksen og riktig turneringsdisponering.

Hvis Norge ryker, kommer kritikken til å bli brutal. Da vil mange hevde at Solbakken drepte rytmen, ødela momentum og gamblet bort VM. Men selv da er det ikke sikkert valget var feil. Fotball belønner ikke alltid riktige beslutninger. Det betyr ikke at man skal begynne å ta dårlige beslutninger bare fordi de føles bedre i øyeblikket.

Norge tapte 1-4 mot Frankrike. Det var surt. Det var stygt. Det var skuffende. Men katastrofen ville vært å miste en nøkkelspiller i en kamp Norge ikke trengte å vinne. Katastrofen ville vært å komme slitne og svekket til Elfenbenskysten fordi man jaget applaus mot Frankrike.

Solbakken valgte laget for neste kamp, ikke for neste Twitter-tråd.

Heldigvis.