Fotball uten fans. Et nedstengt England. Ubarmhjertige rammebetingelser, og hyppige skader i fortettet sesong uten pre-sesong oppkjøring. Er dette egentlig en ordentlig fotballsesong, eller er det rett og slett tidenes lengste pre-sesong i fredstid?
Torsdag 11. februar 2020: Ged Rea, Liverpool FCs eminente statistiker, kan fortelle at vi må helt tilbake til starten av 1963/64-sesongen for å finne sist gang LFC tapte tre hjemmekamper på rad. Det var de til og med de første tre hjemmekampene – men gutta snudde skuta og vant faktisk ligaen det året.
”Vi er i den perfekte stormen, men vi er likevel den beste klubben i verden,” sier Ged, og legger til; ”Vi er inne i den lengste pre-sesongen i historien i fredstid. Fotballen vil fortsette når fansen er tilbake på stadionene, og det skjer i august, er det i mine øyne da vi skal forsvare tittelen vår.”
Jeg er enig. Dette er og blir en tullesesong av en Premier League-vikar. Uansett formkurven til de røde, og selv om kampene er noe fint å kunne samles rundt i en rar og for mange vanskelig og ensom tid.
VAR-parodien som har herjet er en ting som har vært med på å suge livsgnisten ut av serien som dødseterne i Harry Potter. Det andre er at den komprimerte sesongen, uten skikkelig oppkjøring (som legger grunnlag for at spillerne skal kunne gå gjennom sesongen uten skader,) har forårsaket mange skader på spillerne.
Så er det koronasituasjonen. England er et av de hardeste rammede landene i verden. Fortsatt dør over 1000 mennesker i døgnet, og det selv om tredje nasjonale nedstenging har vart siden 4. januar. Spillerne lever med andre ord i ei boble uten mulighet til normal sosial omgang med venner og familie utenom husstanden i et helt nedstengt land.
Men den aller viktigste faktoren er at det spilles fotball uten fans. Det er ikke det samme. Det er ikke ekte fotball uten. Setter jeg på den kunstige publikumslyden på TV blir jeg frustrert over monotonien i sangene og rar timing på dem. Lar jeg være å se kampen med publikumslyd, blir jeg like frustrert. Det er ingen følelse av temperatur og nerve. Det er helt flatt.
Og det er nettopp slik det er å spille på tomme stadioner: Nerveløst og flatt. Det er som å skulle forsøke å sette verdensrekord og strekke deg til ditt ytterste maksimale inne på et tomt rom, uten en sjel som heier deg fram. Uten motivasjonen å vise noen hvor flink du er. Uten noen til å feire triumfen med deg.
Sånn kan man gå fra å sette ny rekord på svimlende 68 ubeseirede hjemmekamper på rad i serien på Anfield til å tape tre etter hverandre.
Tapet av mamma Klopp
Oppi dette kom det fram denne uka at Jürgen Klopps mamma Elisabeth døde av korona 19. januar, 81 år gammel. Hun har akkurat blitt gravlagt, uten at hennes sønn kunne fly til Tyskland og delta i begravelsen på grunn av de strenge reisereglene under utbruddet av mutert virus. Folk fra England er på Tysklands liste over de som ikke slipper inn i Tyskland akkurat nå.
Som en som også jobber og bor i utlandet har dette vært et av mine største mareritt; tanken på at min mor eller svigermor skulle bli alvorlig syke i Norge mens vi er i England, uten at vi kunne ha kommet oss hjem. Jeg klarer ikke å forestille meg hvor tøft det er og må ha vært for Jürgen Klopp å lede tittelforsvarerne oppi denne sorgen og frustrasjonen.
I slike sammenhenger betyr fotball lite. Selv for verdens beste fotball-trener. I boka, ”Verdens beste Liverpool” satte jeg meg inn i Klopp sin oppvekst, og mamma Elisabeth var utrolig viktig på ferden til å forme den karismatiske og fotballsmarte Jürgen Klopp, som opplevde å miste faren sin altfor tidlig, og der båndet til mamma naturligvis ble enda sterkere etter dette.
Leicester neste
Til helga møter vi Leicester – og det er nok en viktig kamp å vinne for å holde tritt med teten og topp fire i denne tullevikar-sesongen. De ligger tre poeng foran oss – og det sier seg selv at vi bør vinne denne for å slette forspranget, framfor at de øker det til seks poeng.
Leicester har, som alle lag denne sesongen, vært ujevne (jada, Manchester City har ikke vært spesielt ujevne etter de innledende rundene, men alle andre lag presterer ujevnt). Leicester har bare vunnet fire av sine åtte siste seriekamper, men har karret seg til uavgjort i tre av dem.
Best mot de beste
Jeg holder fast på min teori om at Liverpool spiller best mot de beste, selv om det ikke gikk helt slik mot Manchester City i forrige kamp. Jeg synes de røde spilte god fotball og ga City en ordentlig kamp om poengene fram til de to fatale tabbene av en ellers så pålitelig Alisson Becker, og etter at Klopp tok av en av Liverpools beste i Curtis Jones.
Med de to sterke borteresultatene mot West Ham og Tottenham friskt i minnet, tror jeg vi reiser til Leicester med et realistisk mål om å komme hjem med samtlige tre poeng. Våre nye midtstoppere må spilles inn – og kanskje får en av dem sjansen nå som de for en gangs skyld har ei hel uke til å forberede seg. Jeg tror vi slipper inn ett og scorer to mot Leicester. Hva tror du?
Vil samtidig benytte sjansen til å ønske alle mødre som leser bloggen en riktig god morsdag på søndag! Og jeg håper alle andre som leser dette, som er heldig å ha ei mor eller ei svigermor å skjemme bort, gjør nettopp det, skjemmer henne bort. Så håper jeg også så mange som mulig av dere får sjansen til å vise noen hvor mye de betyr for deg på Valentiner-dagen. Måtte romantikken og den gode Liverpool-fotballen blomstre!
Under kan du se oddssammenligingene for helgens Premier League-kamper. Både Liverpools kamp mot Leicester, og de øvrige bataljene.
